Stemme i vest: Reidun Dybsland

Reidun Dybsland er barnevernpedagog med mastergrad i barnevern og vidareutdanning i rettleiingsmetodikk, og jobbar som spesialkonsulent ved RVTS Vest, kor hennar særlege fokus er på barn og unge utsett for omsorgssvikt, vald og seksuelle overgrep.

Ho har særleg interesse for og erfaring frå samtaler med barn som har det vanskeleg, og har holdt ei rekkje kurs om temaet «Den viktige samtalen».

Avdekking av vold og seksuelle overgrep mot barn – Den viktige samtalen

Svært mange barn og unge utsettes for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Vold og overgrep mot barn er svært ofte skjult og tabubelagt, noe som gjør det vanskelig å oppdage.

Symptombildet hos barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep viser også stor variasjon. Noen ganger forteller barn selv at de er utsatt for overgrep. Det mest vanlige er likevel at barn ved sin atferd viser symptomer og signaler som de voksne kan reagere på; «det er noe med den ungen». For disse barna er det viktig å møte voksne med tilstrekkelig kunnskap om, og sensitivitet overfor, de signaler barna viser. Dette er viktig for at vold og overgrep mot barn skal oppdages og meldes videre, slik at barna kan sikres den hjelp de har behov for (Dybsland, 2007).

Skolen er en arena hvor barn og unge tilbringer mye tid. Personalet på skolen har derfor en unik mulighet til å oppdage barn som kan være utsatt for overgrep. Barn og unge med overgrepserfaringer kan vise signaler på mange ulike måter. Det kan være seksualisert språk eller atferd, aggressiv atferd, passivitet/tilbaketrekning, eller at de på andre måter viser at de har det vanskelig. Barn trenger voksne som tør å nøste i de ledetråder de på ulikt vis legger ut til personer de har tillit til, men usikkerhet om egen kompetanse på samtalemetodikk kan se ut til å være en barriere mot å tematisere sin bekymring i samtale med barn. Barns dilemma derimot, er ofte at de vil at historien skal bli fortalt, men av ulike grunner vil de ikke være den som forteller den. Det er mye som tyder på at avdekking er en dialogisk prosess, og at det er de voksne som må tilrettelegge for at barn kan fortelle om overgrep.

Skadevirkninger

Barn og unge som er utsatt for seksuelle overgrep og vold i familien lever i en hverdag preget av angst, uro og utrygghet. Virkningene av å vokse opp under slike forhold er omfattende og ofte varige. Gjentatte krenkende eller skremmende opplevelser kan føre til utviklingstraumer eller komplekse traumer, som innebærer en gjennomgripende endring av personligheten (Herman 1992). Det er påvist at sentrale områder i barnehjernen påvirkes og endres av tidlig og vedvarende traumebelastning. Dette viser seg i generelle reguleringsproblemer, vansker med å regulere eller styre egne følelser, vansker i forhold til andre mennesker, vansker med å styre aktivering («det koker i hodet»), og vansker med å forstå seg selv og sine reaksjoner (Braarud & Nordanger 2011, Jørgensen og Steinkopf 2014).

Barn utsatt for vold eller vitne til vold i familien vil ofte være konstant aktiverte og engstelige, de er på vakt for trusler og forventer skade. Dette kan gi ulike utslag både av fysisk, psykisk og atferdsmessig art. Å «bite fra seg» kan være en naturlig reaksjon når en er i en stadig spenningstilstand, og det er lett å misforstå andres atferd og reaksjoner og tolke alt i verste mening og som farlig.

Barn utsatt for vold eller vitne til vold i familien vil ofte være konstant aktiverte og engstelige, de er på vakt for trusler og forventer skade.

En av omsorgens viktigste funksjoner er å hjelpe barn til å regulere seg selv og sine følelser. Ut fra gjentatte og gode erfaringer med hva som reduserer stress og ubehag, lærer barn etter hvert å ta vare på seg selv. Det lærer å kjenne igjen kroppslige signaler, skille mellom følelser, og skjønne hva følelsene betyr. Slik utvikles et repertoar av måter å regulere følelsene på, for eksempel hvordan man kan roe seg ned når man er sint (Braarud & Nordanger 2011).

Ved vold og overgrep i nære relasjoner, der den voksne er overgriper, utløses en sterk stressrespons hos barna, samtidig som de ikke får støtte fra den voksne til å regulere de sterke følelsene. De overlates til å håndtere dem selv. Overgrep og vold i hjemmet er forskjellig fra andre traumatiske hendelser, da de innebærer et brudd med den grunnleggende tryggheten barn som oftest har i forhold til omsorgspersoner. I slike situasjoner omfatter belastningen både de overgrep som skjer og den beskyttelse som ikke ivaretas (Ibid).

Trygghet i tilknytning er viktig i forhold til barnets senere fungering. Barn som er karakterisert som trygge er generelt mer kompetente og bedre fungerende på en rekke områder, enn barn karakterisert som utrygge (Smith 2002). Tilknytningsforstyrrelser oppstår ved insensitivitet og upredikerbar atferd hos foreldre, og ses ofte hos barn som er utsatt for seksuelle overgrep, vold eller som er vitne til vold. Barnet mangler en trygg base hvor det finnes sikkerhet og forutsigbarhet. I tillegg river denne form for traumer ofte ned personens tillit både til seg selv og til mennesker generelt, slik at det senere blir vanskelig å etablere en positiv identitet og en trygg tilknytning til andre (Langballe 2007). Resultater av undersøkelser (Geffner, Igelmann, Zellner 2003) viser at disse barna vanligvis har større emosjonelle og atferdsmessige problem, mindre sosial og kognitiv kompetanse, og får større internaliserings- eller eksternaliseringsadferd. Internalisering kan ses som tristhet, tilbaketrekning og engstelse. Eksternalisering involverer adferd som er aggressiv og antisosial (slossing, ulydighet og destruktivitet).

Tørre å spørre

Barn har et grunnleggende behov for, og evne til å kommunisere om sine erfaringer (Langballe & Gamst 2006). Når erfaringene er skam- og skyldbelagte kan det imidlertid skape hindringer for barnet når det skal formidle seg. En norsk studie, hvor barn ble spurt om hvorfor det var så vanskelig å fortelle om overgrepene de var utsatt for, viste hvor viktig det er at voksne tilrettelegger for at barn kan fortelle (Jensen et.al. 2005). Mange av barna opplevde at de aldri ble spurt og at det var vanskelig selv å ta initiativ til samtale om noe de opplevde som privat, skamfullt og truende. De fleste fortalte først når noen andre tok initiativ til en dialog om det som plaget dem, og på den måten skapte en anledning til å snakke om det vanskelige. En jente i en svensk studie (Redd Barna 2010) sier det slik: «Jeg synes at folk burde spørre mer. At man ikke tar det opp selv betyr ikke at man ikke vil prate om det». Når vi blir bekymret er det vi som må ta initiativ til å nøste i barns ledetråder. Å vise taktfull interesse for vanskelige og kan hende skambelagte livserfaringer, gjør ikke skade (Getz & Vogt 2013). Tvert imot kan det hjelpe barnet til å få forståelse for og få gyldiggjort sine erfaringer og derved hjelp til å bearbeide dem.

Hva hindrer oss i å snakke med barn?

Det kan oppleves vanskelig å snakke med barn og unge om tabuiserte tema som vold og overgrep mot barn, selv om barnet gir signaler på at det vil snakke om det. Vi kan bli redde for våre egne reaksjoner, for å bli overveldet av barnets historie, men også for ikke å ha god nok kompetanse på samtalemetodikk med barn. Videre kan voksne engste seg for å skulle retraumatisere barnet, gjøre vondt verre, og være usikker på hvilke konsekvenser det kan få for barnet og familien hvis overgrep blir avdekket. Idet en overgrepsmistanke blir kjent for familien vil det som oftest utløse en krise. Vissheten om dette må ikke holde oss tilbake fra å få barnet i tale. Vi må stole på at andre samarbeidspartnere håndterer krisen som kan oppstå i kjølvannet av en overgrepsmistanke, som for eksempel barnevern, familievern og kommunale kriseteam. Vår oppgave er å oppdage og tilrettelegge for at barnet kan fortelle, ikkeå avhøre eller behandle.

Det er ikke uvanlig å undervurdere alvorligheten i bekymringen for barnet og finne andre forklaringer på barnets oppførsel eller utsagn.

Tanken på å ta feil og beskylde noen urettmessig for å ha begått overgrep mot barn er noe vi alle kan være engstelig for å gjøre, og det kan medvirke til at vi ikke innleder til videre samtale med barnet. Vi kan være usikre for hvilke personlige konsekvenser det kan få dersom vi melder fra om vår bekymring. Det kan være tanker om å bli beskyldt for å ødelegge en familie, for å bli utsatt for trusler eller lignende. Det paradoksale er at denne engstelsen for å ta feil knytter seg til foreldrenes mulige reaksjoner. Vi er ikke på samme måte engstelig for å ta feil overfor barnet, da barnet ikke representerer en trussel for oss. Det er ikke uvanlig å undervurdere alvorligheten i bekymringen for barnet og finne andre forklaringer på barnets oppførsel eller utsagn.

Hva hindrer barn i å snakke med oss?

En av grunnene til at barn ikke forteller om overgrep de er utsatt for er at de frykter konsekvensene. De kan være redde for hva som vil skje med dem selv, med mor, far søsken eller andre nære. De kan ha blitt truet til ikke å fortelle, og jo mer eksistensiell karakter truslene har, jo mindre sannsynlighet er det for at barn kan fortelle. De vil gjerne, men de kan ikke hvis trusselen er at mamma kommer til å dø. Barn kan frykte reaksjonene til den de forteller det til, de kan være redde for ikke å bli trodd eller forstått. Når barn legger ut sine ledetråder uten at noen nøster i dem, vil det kunne forsterke følelsen av at ingen vil kunne forstå. Barn fornemmer og forstår intuitivt at dette er skambelagte og tabubelagte tema, og de blir bærere av de tabuer vi overfører til dem.

Barn kan også ha en opplevelse av at det er deres skyld at de utsettes for vold eller overgrep. De kan tenke at hadde de bare vært litt snillere, litt flinkere til å hjelpe til, litt mer lydig osv. så hadde ikke volden skjedd. Det er viktig at vi sier at det aldri er barns skyld når voksne utsetter dem for overgrep, men først må vi berede grunnen for at de skal bli mottakelig for å bli fratatt skyld. Det gjør vi ved å gjenta og bekrefte det barnet sier: «Jeg hører du sier det er din skyld… Hadde du bare gjort som mamma sa så hadde ikke du blitt slått. Akkurat, så det er slik du tenker om det. Men nå skal du høre. Det er aldri barns skyld når voksne slår barn». Ved å gjenta det barnet sier og på den måten vise at vi har hørt, blir barnet mer mottakelig for og kan lettere nyttiggjøre seg det vi sier om skyld.

Barn fornemmer og forstår intuitivt at dette er skambelagte og tabubelagte tema, og de blir bærere av de tabuer vi overfører til dem.

Hvordan få barn til å fortelle?

Noen ganger kan barn fortelle direkte om hva de har vært utsatt for, det vanligste er likevel at barn via sin atferd viser at de har det vanskelig. Når vi blir bekymret på bakgrunn av barns atferd eller utsagn er det viktig at vi griper den gylne muligheten og undrer oss sammen med barnet. En elev i sjette klasse gikk stadig sist ut fra timen. Hun sa også ofte at hun hadde vondt i magen før hun skulle hjem. Dette kan være eksempel på ledetråder barn kan legge ut til oss i håp om at vi tør å nøste i trådene og tør å spørre.

Er det et barn som har en seksualisert, ikke aldersadekvat atferd overfor andre barn, må vi stoppe det. I tillegg kan vi si at «når barn gjør slik har de ofte lært det et sted. Hvor har du lært dette, har du sett noen gjøre sånn, hvordan var det å være deg da»?

Er bekymringen knyttet til at barnet ofte er sint, trist eller lei seg så kan vi kommentere det for eksempel slik: «Når barn blir så sinte som du ble nå er det ofte fordi de har det vondt inni seg. Hvordan er det å være deg? Fortell…». Ved å gå bakom selve atferden og se på sinne som et frustrasjonsuttrykk eller smerteuttrykk, kan vi lettere få barnet i tale enn ved bare å irettesette atferden. Det er når «trykkokeren» eksploderer, når barnet mister kontrollen over kaotiske følelser, at vi som voksne må være særlig sensitive og se barns atferd som uttrykk for smerten de bærer inni seg (Jørgensen og Andersen. RVTS sør).

Hvis vi ikke får barnet i tale kan det handle om at barnet ikke kan fortelle fordi de er redde for konsekvensene.

Voksne kan ofte bli bekymret på bakgrunn av barns tegninger. Da er det viktig å undre seg sammen med barnet: «fortell meg om denne tegningen. Hvem er det, hva gjør de på, hva tenker de osv.». Ved å nøste på denne måten sammen med barnet kan vi enten bli beroliget eller mer bekymret, og vi kan ikke gjøre noe galt. Tilsvarende gjelder skriftlig arbeid/stiler som vekker bekymring. Da kan vi be eleven fortelle mer og utdype innholdet. Blir bekymringen forsterket kan vi spørre om det er egne opplevelser eleven har skrevet om.

Hvis vi ikke får barnet i tale kan det handle om at barnet ikke kan fortelle fordi de er redde for konsekvensene. Vi kan da bruke informert gjetning/generalisering: «Jeg har snakket med mange barn, og noen av dem har opplevd ting de ikke tør å fortelle om fordi de er redde for hva som kan skje hvis de forteller. Jeg lurer på om det kanskje er sånn for deg»? Nikker barnet kan vi spørre hva det tenker kan skje, eller hva som er det verste som kan skje hvis det forteller.

Forteller barnet at det er en hemmelighet kan vi si at barn skal ha gode hemmeligheter, men noen ganger har barn vonde og vanskelige hemmeligheter. Da må de fortelle det til en voksen. Det er viktig at den voksne tåler å høre om barnets erfaringer og formidler dette til barnet: «Jeg er en sånn voksen som du kan fortelle til». Å tåle å høre om barnets erfaringer betyr ikke at vi ikke skal bli berørt. Det blir vi alltid når barn forteller om sterke hendelser. Det viktige er at man tar ansvar for sine egne følelser og benevner hva som skjer. Unngå formuleringer som «stakkars deg, dette må ha vært helt forferdelig for deg», men heller rose barnet for at det har vært modig som har fortalt, og si at du er takknemlig for at barnet hadde tillit til å fortelle det til akkurat deg. På denne måten beholder barnet sin verdighet.

Det neste du skal gjøre i en slik situasjon er å si til barnet at du skal gjøre alt for at dette skal stoppe, men at du ikke kan gjøre det alene. Da er det nødvendig at du også snakker med noen andre. Har barnet fortalt om overgrep er «noen andre» den kommunale barneverntjenesten.

Handling foran gullstandard

Det er viktig å se på de kommunikative aspektene ved avdekkingsprosessen. Barn og unge opplever det vanskelig å initiere en samtale om tema som det ikke er etablert samtalevaner om, som er emosjonelt vanskelig å snakke om, og som ikke er samtalt om tidligere. Det er derfor viktig at det er den voksne som tar initiativ til og tilrettelegger for en samtale.

Det finnes ingen gullstandard for hvordan vi skal få barn i tale om det vanskelige, men vi vet at kunnskap om samtalemetodikk vil gjøre oss tryggere. Har man en mistanke om at et barn er utsatt for vold eller overgrep er det viktigere at man tør å spørre enn at man spør på helt riktig måte.

Voksne trenger støtte for å handle på sin bekymring

Lærere og andre voksne trenger støtte i sitt arbeidsmiljø for å la sin kunnskap om vold og overgrep føre til handling i møte med det enkelte barn. En slik støtte må bygges opp over flere nivå, for eksempel er det viktig at tema som vold og overgrep i større grad inkluderes i den formelle og offisielle utdanningen, for å forebygge privatisering av kunnskap. Den viktigste støtten handler likevel om det som konkret skjer på den enkelte arbeidsplass, og i den enkelte kommune / bydel. Den læreren som kjenner en slik bekymring, trenger støtte fra kollegaer og ledelse til å ta tak i, og konkretisere bekymringen. Dernest trenger de en lett tilgjengelig og ufarlig arena som kan bidra til å videre spisse en bekymring, og som både kan være behjelpelig med metodikk og dele og legitimere en bekymring.

Til dette siste er det etablert tverretatlige konsultasjonsteam i alle bydeler i Bergen og i flere andre kommuner på Vestlandet. Et konsultasjonsteam er et tverrfaglig sammensatt lavterskeltilbud der ulike fagpersoner, tjenester i kommunen eller andre kan ta kontakt ved bekymring for at et barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Saken drøftes i anonymisert form, og en får råd og veiledning om hvordan gå videre i saken. I tillegg til å være en drøftingspartner fungerer teamene som en kompetansegruppe i forhold til barn og overgrep. De forvalter både rutiner og kompetanse for hvordan disse sakene kan håndteres på tryggest mulig måte, både for barnet og for den voksne.

Slike team kan være nyttige for å ivareta lærere og skoler som har en bekymring for at en elev utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Om slike team skal fungere, forutsetter det imidlertid at de benyttes. Erfaring viser at usikkerhet og manglende rutiner gjør at vi faller for den største feilen av alle: Vi gjør ingenting fordi vi er redde for ikke å gjøre nok, mens det barna trenger er at alle gjør sin lille del.

Kilder

Braarud, H.C. & Nordanger, D.Ø. (2011). Kompleks traumatisering hos barn: en utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48 (10), 968-972.

Dybsland, R (2007). Fra bekymring til handling. Masteroppgave i barnevern. Universitetet i Bergen. Det psykologiske fakultet.

Geffner, R., Igelmann, R. S., Zellner, J. (2003). The Effects of Intimate- Partner Violence on Children. New York: the Haworth Maltreatmen & Trauma Press.

Getz, L. & Vogt, H. (2013). Hva betyr frykt og konflikt for barns biologiskg utvikling? Oppvekstrapporten 2013. Barne-, ungdoms og familie.direktoratet.

Jensen, T. K., Gulbrandsen, W., Mossige, S.,Reichelt, S., & Tjerslans, O. A. (2005). Reporting possible sexual abuse: A qualitative study on children`s perspectives and the context for disclosure. Child Abuse 6 Neglect, 29 (12), 1395-1413.

Jørgensen, T. W., Steinkopf, H. (2014). Traumebevisst omsorg. Teori og praksis. RVTS sør.

Jørgensen, T.W., Andersen, I.L. Intervju. RVTS sør.

Herman, J. L. (1992). Complex PTSD: A syndrome in survivors of prolonged and repeated trauma. Journal of Traumatic Stress, 3, 377-391.

Langballe, Å & Gamst. K. (2006). «En dialogisk tilnærming til kommunikasjon med barn» s. 33-47. Samtaler med små barn i saker etter barneloven. Artikkelsamling. Barne- og likestillingsdepartementet.

Langballe, Å. (2007). Forholdet mellom frie og spontane beretninger fra barn i dommeravhør, og påliteligheten i barnets utsagn. Tidsskrift for norsk psykologforening, 44 (7), 868-877.

Redd Barna, 2010. Spør meg, da vel! En veileder for avdekking av seksuelle overgrep mot ungdom.

Smith, L. (2002). Tilknytning og barns utvikling. Kristiansand: Høyskoleforlaget