Vendepunktet

Fra trist etterlatt til stolt eier av erfaringskompetanse!

Foto: Privat

Et av de største vendepunktene i livet kom gjennom en lang vandring i et kaldt, ensomt og øde landskap. Hverdagen var tydelig farget av selvmedlidenhet, følelse av evig tomhet og totalt fiasko.

På vandringen mot det ukjente og skremmende vokste en styrke, utholdenhet og en stolthet som senere skulle gi meg verktøyet til å forme framtiden med helt andre farger. Men hva var det som i praksis skjedde, og hvorfor klarte nettopp jeg å snu retningen?

Mine tanker om dette er basert på egen erfaring og det jeg praktiserte i de verste periodene i livet mitt. Men siden jeg har flere perioder i livet mitt som jeg opplevde som de verste, har jeg bestemt meg for å ta for meg den prosessen som vokste fram da jeg selv var døden nær på grunn av sykdom.

Hvorfor klarte nettopp jeg å snu retningen i livet mitt? Er det slik at noen klarer det og andre ikke?

Hverdagen kommer til oss enten vi liker den eller misliker den. Sånn var det for meg også da jeg selv var døden nær. Jeg tok et overblikk og fant ut hva jeg kunne gjøre på egen hånd. Det startet i små steg: Hver morgen tente jeg levende lys, dekket på til frokost og fyrte i ovnen på kalde dager. Tilstanden min var så dårlig at dette ble en full dags jobb for meg i mange måneder. Heimen ble min arena til å trene meg tilbake til et verdig liv. Jeg begynte å gå små turer hver dag. Steg for steg ble turene mine lenger, og etter ett år gikk jeg en mil.

Jeg husker godt da jeg ble spurt om hvordan det var å miste datteren min i kreft. Jeg sa at det var og fortsatt er veldig vondt for meg, og jeg savner henne utrolig mye. Men det gjør meg mye mer trist å tenke på hva hun mistet!

For henne forsvant livet i en alder av 24 år. Jeg får fortsatt oppleve våren komme tilbake, se datteren hennes vokse opp, oppleve nye reisemål og treffe nye mennesker. Uten at jeg tenkte over det endret jeg bildet av meg fra en sørgende mor, til å se meg som den heldige, mens datteren min hadde mistet det mest dyrebare vi har, nemlig livet!

De ordene jeg tenkte inni meg begynte å få et positiv fortegn. Selvrespekt ble mer og mer tydelig og jeg vandret langsomt, men veldig sikkert ut av etterlatterollen og ble et menneske med erfaringskompetanse som kunne brukes til å hjelpe andre.

Hvorfor klarte nettopp jeg å snu retningen i livet mitt? Er det slik at noen klarer det og andre ikke? Jeg velger å tro at det handler om besluttsomhet. Når jeg vil noe sterkt nok så er jeg villig til å ofre det som må ofres for å få det til.

Tabu rundt selvmord gir meg utfordringer i rollen som etterlatt, og disse utfordringene er helt fraværende i rollen som mor som mistet datter i kreft.

Den største utfordringen var å ofre min stolthet og egenrådighet. Jeg måtte krype på alle fire og be om hjelp! Så nedverdigende til å begynne med, helt til jeg langsomt endret holdningen min til det å få hjelp. Langsomt begynte jeg å forstå at å vise sårbarhet var en styrke og ikke en svakhet! Etter hvert som jeg trente meg til å ta imot hjelp, innså jeg at resultatet ble det samme som når jeg trente på å gå tur. Gradvis mestret jeg det å ta i mot, fortsatt med selvrespekten i behold og med en ny glede i livet jeg aldri hadde opplevd før: Gleden av å få.

Foto: Catherine McMahon

Hvordan bruke dette materialet som var farget av tragedier i livet? Erfaringskompetansen ble mer og mer tydelig, og jeg ble veldig klar for å spre budskapet. Sammen med representantene fra Brukerrådet v/Jæren Distriktpsykiatriske Senter som jeg var leder for, stemte vi for å endre navn til Erfaringsrådet. Vi følte det var på tide å heve brukernes kompetanse opp til et nivå som ga dem respekt. Gjennom denne prosessen så vi hvor viktig terapeutenes egne erfaringer var i deres jobb med mennesker.

Som etterlatt etter dødsfall i både selvmord og kreft, har jeg lært at det er kun én vesentlig forskjell mellom de to etterlatterollene. Tabu rundt selvmord gir meg utfordringer i rollen som etterlatt, og disse utfordringene er helt fraværende i rollen som mor som mistet datter i kreft. Sjokket, sorgen, fortvilelsen, sinnet, søvnløshet, hukommelsestap, lite lyst på mat, lite lyst å fortsette livet og mange andre følelser er felles. Når jeg fokuserte på det vi hadde felles følte jeg meg langt fra alene.

Min idé om forebygging i hverdagen krever absolutt ingen økonomi, religion eller politiske vedtak, og vi trenger heller ikke opprette komiteer for å sette prosjektet i gang.

Hvordan har jeg det i dag?

Jeg trener selvfølgelig på holdningsendring ennå. I enkelte øyeblikk er jeg tilbake i gamle trakter, noe som skaper panikkfølelse og får meg litt ut av kurs. Men så vet jeg at alt er bare midlertidig, også utfordringene mine, så da er det bare å gjøre det samme en gang til.

Man trenger slett ikke være psykolog, psykiater eller annen spesialistutdannet for å forebygge selvmord. Jeg er overbevist om at ved å se hvert enkelt menneske, store eller små, noen få minutter hver dag, redder vi liv. Det hele begynner med det lille hver dag, og det begynner med meg. Tenker jeg oppløftende tanker om meg selv hver dag vil jeg også gjøre dette mot andre. Dette skaper en god relasjon. Det å gi noen et smil, et vennlig ord, litt skryt, beundring eller bare en klapp på skulderen kan være livreddende. Noen mener jeg er en drømmer og at det jeg tenker på er ikke gjennomførbart. Ja, tenker jeg da. Min idé om forebygging i hverdagen krever absolutt ingen økonomi, religion eller politiske vedtak, og vi trenger heller ikke opprette komiteer for å sette prosjektet i gang.

Det aller beste er at dette faller ikke på en person alene. Tvert imot kan vi ta en liten bit hver og sammen forandre hverdagen til mennesker. Kanskje vil en av de som sliter velge livet framfor døden. Fordi følelsen av å bety noe, følelsen av at noen ser og bryr seg, den følelsen kan bety vendepunktet for mange.

Jeg er fullstendig klar over at det er slett ikke alle som kan reddes. Noen vil avslutte kampen for tilværelsen. Men jeg kan ikke tillate meg å tenke annerledes fordi noen velger å forlate denne verden. For meg er det som med mitt eget lille prosjekt, fortsette å gjøre de små tingene hver dag, og til slutt gir mitt liv mening. Kan jeg finne mening med livet så kan andre.

Selve ordet etterlatt fører med seg en belastning gjør det ekstra utfordrende å komme videre.

Konklusjonen min er enkel: Å mestre de små enkle ting i hverdagen skaper en mengde drypp av god selvfølelse. Når vi er i stand til å mestre større oppgaver vil vi dele vår erfaring med andre, da er vi klar for erfaringskompetansen. Å være erfaringskonsulent gir vekst når man selv vokser og utvikler seg innen faget. Erfaringskompetanse burde vært et fag på lik linje med andre fag.

Kanskje blir det slik i framtiden at det blir lagt like stor vekt på erfaringens rolle under utdanning av terapeuter. Da tror jeg også det vil bli lettere for mennesker å komme tilbake til et verdig liv og kunne klare seg i samfunnet. Kanskje mange hadde sluppet å bli uføretrygdet og leve utenfor fellesskapet.

Min erfaring er neppe en fasit for alle menneskene i rollen som etterlatt. Selve ordet etterlatt fører med seg en belastning gjør det ekstra utfordrende å komme videre. Det betyr jo at noen har forlatt oss og nå er vi ganske alene. Kanskje en bedre betegnelse er «berørt» av selvmord eller annen katastrofe. LEVE har vært opptatt av dette. For min egen del føler jeg “berørt av selvmord” er en bedre betegnelse, lettere og mindre skremmende og det er en beskrivelse som viser at det er fullt mulig å komme seg videre etter katastrofen.