Stemme i vest: Sarah Sabir

Sarah Sabir er norsk-pakistanar, muslim og psykologstudent. Ho er oppteken av feltet samfunnspsykologi og dets fokus på psykisk helse som ei samfunnsutfordring. Ho har vore i samfunnspsykologisk eksternpraksis hos RVTS Vest og teke vår mentorutdanning om førebygging av radikalisering og valdeleg ekstremisme.

Artikkelen var først publisert på engelsk i det digitale magasinet sister-hood under tittelen Are terrorists mentally ill?

Radikalisering og psykisk helse

Nok en gang har en rekke tragiske massakrer rystet vår verden. Først var det 49 mennesker som ble drept på en nattklubb for homofile i Orlando. Massemorderen som stod bak dette angrepet var Omar Mateen.  FBI sier at Mateen var “utvilsomt radikalisert’’. I Nice kjørte en massemorder en lastebil inn i en folkemengde der familier feiret den franske nasjonaldagen. Han drepte 83 og skadet 303 mennesker. Denne massemorderen var Mohamed Lahouaiej Bouhlel. Onkelen til Bouhlel mener at han ble radikalisert.

Både Mateen og Bouhlel synes å ha sverget troskap til den islamske staten (IS). Nok en gang er vi tvunget til å diskutere sammenhengen mellom islam og terrorisme. Vi spør oss selv hva det er som gjør en person så villig til å bruke vold, og til og med villig til å gi opp sitt eget liv for å oppnå politiske, ideologiske eller religiøse mål. Vi spør oss selv hvordan en person kan bli så radikalisert.

Så kommer det ny informasjon. Mateens ekskone beskriver ham som ‘’mentalt ustabil, kontrollerende og voldelig”. President Obama sier videre at Omar Mateen ser ut til å være “en sint, forstyrret og ustabil ung mann’’. Bouhlel viser seg å ha en psykiatrisk historie, og har vært voldelig mot sin kone. Naboer beskriver ham som en einstøing som var deprimert etter skilsmissen.

Når en prøver å forstå slike brutale handlinger, enten det er angrepene nevnt over, begått av enkeltpersoner, eller handlinger begått av grupper, leter vi etter forklaringer. Vi stiller ofte spørsmålet: er det religion som er problemet eller var den skyldige psykisk ustabil? Vi har en tendens til å tenke enkelt omkring komplekse prosesser.

Personlighetstyper og psykiske lidelser

Intuitivt tenker vi gjerne at personer som begår terrorhandlinger er forskjellige fra andre med tanke på personlighetstrekk: at de har en viss profil. Forskning viser imidlertid at de fleste som deltar i terrororganisasjoner og terrorhandlinger fremstår som relativt normale, med personlighetstyper som knapt skiller seg fra de fleste. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har nylig lansert en rapport der forskerne har gjennomgått 12 internasjonale studier som spesifikt har sett på forholdet mellom radikalisering og mental helse. Rapporten slår fast at når det gjelder såkalt “lone wolf” soloterrorister som handler på egen hånd, er det funnet et større omfang av psykiske lidelser blant terrorister enn i normalbefolkningen. ‘’De kan i større grad ha psykiske problemer eller være psykisk ubalansert i det de begår terrorhandlinger’’.

Det andre funnet i rapporten er imidlertid at forskningen ikke finner grunnlag for å si at terrorister som er en del av grupper har en økt grad av psykiske lidelser. I rapporten forstås dette i lys av at en person må fungere tilstrekkelig for å kunne ansees som en nyttig ressurs for gruppen. Dermed er det gjerne ikke medlemmer med alvorlige psykiske problemer i gruppene. Men dette betyr ikke at en ikke kan få psykiske problemer som et resultat av å ha blitt radikalisert eller å ha deltatt i terrorhandlinger.

Dersom en persons psykiske helse ikke nødvendigvis er forklaringen, hvordan kan vi da forstå radikalisering? Hvis indre faktorer ikke kan forklare terrorisme, er det ytre faktorer eller omstendigheter som kan?

En følelse av urettferdighet

Forskere har identifisert to viktige forhold eller prosesser for å forklare radikalisering. Kriser eller andre negative hendelser i en persons liv kan skape en sårbarhet eller “kognitiv åpning” som gjør en person mottakelig for ekstremistiske budskap.

Denne kognitive åpningen kan handle om dramatiske hendelser som militære invasjoner, massakrer eller politivold, men kan også være på et mer personlig nivå. Traumer, rasisme og diskriminering, mobbing, drop-out fra skole, arbeidsledighet, krenkelser og tap er alle eksempler på mulige kognitive åpninger. En person som har en slik følelse av urettferdighet vil søke en forklaring, og ofte er den å finne i ekstreme ideologiske eller religiøse tolkninger.

En annen kognitiv åpning kan være stresset av å sitte fast mellom to kulturer og følelsen av ikke å finne tilhørighet i noen av dem. Her kan radikalisering tilby en total identitet for dem som føler seg revet mellom kulturer, av de konkurrerende kravene fra familien og samfunnet.

Enda en mulig kognitiv åpning kan være tap av ære, og radikalisering kan i så fall være et forsøk på å gjenopprette denne æren.

Terrorhandlinger er i hovedsak et gruppefenomen. Ofte blir grupper av venner radikalisert sammen. Typisk er det at ett av gruppemedlemmene er mer ideologisk eller politisk motivert enn de andre. De andre følger ham inn i militant aktivisme først og fremst på grunn av sterke sosiale bånd og lojalitet til gruppen. Disse «andre» er som regel personer med et ønske om tilhørighet og et ønske om aksept. Det er ofte personer som er marginaliserte og har en problemfylt sosial bakgrunn og manglende forhold til andre mennesker. Men innenfor gruppen kan de få anerkjennelse for sin voldelige kompetanse.

Generelt virker det som mennesker ikke søker destruktive, udemokratiske miljøer først og fremst på grunn av dyp ideologisk eller politisk overbevisning. Ideologien kommer senere for å legitimere volden. Oftere handler det om følelser, sosial tilhørighet, fellesskap, identitet og mening. Dette betyr selvfølgelig ikke at terroristers handlinger kan unnskyldes gjennom å skylde det på deres bakgrunn. Men det er viktige fakta som vi må forstå og ta hensyn til i arbeidet for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Hva var Mateens historie? Hva var Bouhlels? Vi kan ikke generalisere det vi vet fra forskning til å forstå disse personene fullstendig, men forskningen kan bringe oss nærmere en forståelse av den enorme kompleksiteten involvert i slike prosesser.