Stemme i vest: Reidar Thyholdt

Barn som mobber – vi kan stoppe dem

Også i skoleåret som snart begynner kommer elever til å bli mobbet.

Nulltoleranse ble politisk omskrevet til nullvisjon, og også visjonen ble etter hvert uklar. Vi ser fortsatt mobbing på tross av mange år med tiltak, programmer og manifester. På Utdanningsdirektoratet sine nettsider hevdes det at mobbingen er betydelig redusert, men ser vi nærmere på statistikken er reduksjonen i beste fall beskjeden. Vi kan bli ganske oppgitt – er det umulig å bli kvitt uvesenet? Hva gjør vi feil?

Forskning har gitt oss mye kunnskap om hva som skal til for å få til en betydelig reduksjon av mobbingen i skolen, men vi har problemer med å tro på den, eller velger av andre grunner ikke å bruke den. Noen godt rotfestete forestillinger om hva som motiverer barns adferd gjør mange voksne usikre og passive. Kanskje det er mobberen som trenger mest sympati? Kanskje det er den mobbeutsattes egen feil?

Vi kaller det for mobbing når noen gjør vonde ting mot en annen, ikke bare ved et enkelt tilfelle men gjentatte ganger eller over tid, og når den utsatte har vanskelig for å stoppe det. Det blir altså gjort «med vilje», med den hensikt at det skal være ubehagelig for den det rettes mot. Høres enkelt og greit ut? Å nei. Dette er en glovarm filosofisk potet.

Det ligger dypt forankret i svært mange av oss voksne at barn i utgangspunktet ikke kan ha vonde hensikter. Hvis de gjør noe galt mot noen, er det fordi de ikke vet at det er vondt for den andre. Medisinen er å fortelle dem og vise dem at de må være snille og greie med andre. Når de forstår at det gjør vondt vil de nok slutte. Dette er den alvorligste misforståelsen i arbeidet mot mobbing blant barn.

Tenk over det: Hvorfor skulle barns logikk på dette området være så vesensforskjellig fra de voksnes? Litt mindre raffinert kanskje, ja vel, men ikke totalt annerledes. For hva er det som gjør at vi noen ganger gjør eller får lyst til å gjøre ting mot andre som de kan oppleve som ubehagelig? At vi ikke forstår at det er vondt? Tvert om. I gitte situasjoner kan vi bli fristet til å gjøre slikt fordi vi føler de fortjener det, eller fordi det kan gi oss en god følelse. Vi vet at det vil gjøre vondt. Det vet barna som mobber også.

Vi kan bli ganske oppgitt – er det umulig å bli kvitt uvesenet?

Så de vet at det er galt, men de gjør det likevel – hvorfor? Forskere har gitt oss noen nyttige pekere. Visst er det noen av de som mobber som selv har en trist bakgrunn, men dette er ikke det vanlige. Mange av de som mobber gjør det for å oppnå status og anerkjennelse i flokken der makt, tøffhet og selvhevdelse er blitt sentrale verdier. Noen gjør det fordi de kjeder seg, og noen gjør det nok fordi de har en viss glede av å se andre vise svakhet og underkaste seg. Men viktigst av alt: De fleste som gjør det, gjør det fordi de faktisk kan gjøre det. De gjør det fordi de ser andre gjøre det uten å bli stoppet. Var det noen som fikk tanker om jungelens lov?

La oss bare innrømme det: Vi mennesker er dessverre i stor grad styrt av konsekvensene av våre gjerninger. Jeg holder fartsgrensen fordi jeg ikke liker å betale fartsbøter. Jeg tar ikke med meg en ekstra flaske Cognac gjennom tollen fordi jeg synes det ville være for flaut å bli tatt. Jeg fyller ut min selvangivelse så korrekt jeg kan fordi jeg vet at likningskontoret har gode rutiner for å avsløre forsøk på skatteunndragelse. Likevel liker jeg å tenke at jeg er en person med god moral.

Sanksjoner er noe vi møter i voksenlivet i mange sammenhenger, og de er nyttige for å lime sammen et samfunn av mennesker med ulike interesser og vaner. Grensene mellom veiledning og sanksjoner kan være glidende. Sanksjoner som vi anbefaler i skolen mot elever som etter gjentatte påminnelser fortsatt plager andre går fra enkelt tilsnakk, samtaler med flere voksne, også foresatte, kortvarig tap av privilegier (som å miste ett friminutt) til mer omfattende korrigerende tiltak. Heldigvis kan vi stanse de aller fleste mobbetilfeller med veiledning og de letteste sanksjonene, så lenge de voksne i skolen viser en samordnet og bevisst holdning til mobbing som noe som klart ikke skal forekomme. Enhver tvil eller sprik i personalet på dette punkt ødelegger dette bildet.

Er det skadelig for barn å oppleve at å fortsette å mobbe andre får negative konsekvenser? Ikke store eller brutale men bare ganske enkelt «litt irriterende» sanksjoner? Som å bli irettesatt framfor dem de prøvde å imponere? Eller å få innskrenket sin bevegelsesfrihet noen timer? Av voksne som var trygge på hva de så og forsto det sosiale spillet? Jeg vil hevde at ikke å bli stoppet er betydelig verre.

Fortsatt har jeg tro på gevinstene av å utvikle barns evner til empati og sosialt ansvar. Barn som har kommet inn i et mønster av negativ adferd mot andre, trenger veiledning og ofte direkte instruksjon i hvordan å være hyggelig mot andre, eller å være helt alminnelig og ikke nødvendigvis den sterkeste, tøffeste eller vakreste i gjengen. Det er absolutt mulig for både barn og voksne å velge bort negativ adferd basert på innsikt, medmenneskelighet og moral. Så er det noen som fortsetter med den negative adferden på tross av slik god innsats fra omgivelsene. Da vil jeg hevde at det både er forsvarlig – og meget virksomt – at noen autoritativt stanser mobbing med enkle, siviliserte sanksjoner når det blir nødvendig. For dette trenger vi en skole med kunnskapsrike og innsatsberedte voksne, og skoleledere som følger opp systematisk. Hvis vi arbeider kunnskapsbasert og systematisk også på dette området kan mobbing oppdages raskt og stoppes. Og det uten at lovverk må endres, og uten at nye metoder må finnes opp.