Aktuelt
Støttearbeid ved en alvorlig hendelse i lokalsamfunnet
Ordet kriseteam gir ulike assosiasjoner. Hendelser der en ville forvente god mestring i lokalt nettverk, utløser krav om intervensjon fra kommunale team. Til tider konkurrerer medias omtale av kriseteamets arbeid med omtalen av den aktuelle hendelsen. Ledere av kriseteam uttaler seg som om de skulle være skadestedsledere. Da den alvorlige hendelsen slo ned hos oss, ville vi prøve å gi tydelig hjelp med lav profil.
Sogndal opplevde for snart ti år siden at en elev ved bygdas folkehøyskole ble myrdet. Alarmen gikk om kvelden da legene var i ferd med å avslutte et møte. Meldingen var at en elev var funnet livløs. Det ble raskt avklart at det forelå mistanke om mord. Politiet overtok alt arbeid med den døde.
Skoleledelsen ønsket hjelp med støttearbeid overfor mange elever og enkelte andre som var i en sjokktilstand etter funnet av den døde. Om lag70 elever hadde mistet en medelev på en tragisk måte. Noen av dem viste tegn på at dette var mer dramatisk enn hva de kunne håndtere alene. Rektor ønsket råd om hvordan enkeltelever og gruppen burde få best hjelp. Hvilke råd hadde kommunehelsetjenesten?
Prest og diakon kom med til rektors fellesmøte med alle elever samme kveld. Senere på kvelden møttes vi med skolens ledelse. Det skulle bli flere slike møter. Sammen la vi en plan for videre støttearbeid den første uka.
En plan for første uke
Vi satset på felles innsats fra kommunale ressurser: Leger, psykolog, miljøarbeidere fra kommunal psykiatritjeneste, prest og diakon. Arbeidet skulle ta sikte på å gi støtte til skolensledelse for å styrke håndtering av kommende situasjoner, og å gi faglig støtte til enkeltelever og lærere.
En diakon eller konsulent fra kommunale psykiatritjenester ville oppholde seg i miljøet hver dag, tilgjengelig for samtale for de som ønsket det. Hver ettermiddag ville en lege eller psykolog komme til skolen for å være tilgjengelig for lærerne, eventuelt snakke med de elevene som tok kontakt. Vi klarerte med det lokale distriktspsykiatriske senteret at de tok eventuelle henvisninger fra lege/psykolog om hjelp i denne saken per telefon og uten ventetid.
Vi måtte regne med uro blant andre elever. Helsesøster ga ekstra støtte til videregående skole. Alle aktører fikk en epost med mobiltelefonnummer til de andre i ressursgruppa og til skoleledelsen.Vi informerte rådmann og ordfører om arbeidet.
Rektor bestemte at elevene skulle ha tilpassede aktiviteter, de ble frarådd å reise hjem. Folkehøyskolens fellesmøter ble ledet av rektor og elevene fikk fortløpende informasjon om hva som ble gjort i saken. Elevene ble rådd til å ringe hjem for å gi familien informasjon og selv få støtte.
Rektor sentraliserte straks all utadrettet informasjon til seg selv. Det var mange aggressive presseaktører på plass, og de ønsket at helsepersonell skulle uttale seg om elevenes reaksjoner. Rektor tok seg av dette på en skånsom måte. Elevene ble aktivt skjermet.
Forløp
Innsatsen varte i en uke og behovet for spesielle tjenester ut over vanlige helsetjeneste var da over. Miljøarbeiderne fikk få henvendelser de første dagene, men dette tok seg raskt opp. Legene og psykologen hadde mange henvendelser de første dagene, dette avtok raskt. Kun to elever ble henvist til andrelinjetjenesten for kort oppfølging. Skolens ledelse mente de hadde god nytte av den ekstra innsatsen.
Hva lærte vi av dette?
Denne hendelsen var spesiell fordi den affiserte hovedsakelig unge mennesker som levde i et tett miljø. Dette ga mulighet for å styre miljøtiltakene. Erfaringene kan likevel ha overføringsverdi til andre alvorlige hendelser. Elementene i erfaringene var
• Ledelse
• Informasjon
• Miljøstøtte
• Samtalestøtte med normaliseringsfokus
Ledelse. Rektors fast regisserte samlinger for de eksponerte ga tydelig inntrykk av ledelse. Elevene ble tilrådd å bli på skolen og satte pris på å være sammen, bare enkelte reiste hjem. Skolen kunne tilby meningsfylt aktivitet og planlagte aktiviteter fortsatte så langt mulig. Som helsepersonell kunne vi bedømme kommunikasjon. Vi påpekte effektiv ledelse og ga ledelsen råd når de ba om det.
Vi vanlige hjelpere på kommunenivå kunne støtte de vanlige lederne. De spesialiserte hjelperne (andrelinje, psykiatri) ble alarmert for å ha lavere terskel for henvendelser.
Informasjon. Planlegging av informasjon ga kontroll over informasjon. Informasjon og forutsigbarhet kunne skape orden da mangt var uklart. Dagsplaner og daglige møter med alle eksponerte ga mulighet til å informere både om hendelsen, om støttetilbudene som var satt i verk og om tidspunkt for ny informasjon.
Det fungerte godt å sentralisere utadrettet informasjon til skolens leder. Informasjon også til kommuneledelse bidro til en samordnet aksjon. I en kriminalsak som dette ledet politiet informasjonsarbeidet overfor medier.
Miljøstøtte. Lavprofilerte, men synlige miljøarbeidere fungerte godt i denne skolesammenhengen. Miljøarbeiderne representerte en beredskap rundt personer og grupper som ikke ropte høyt etter hjelp, men som kunne fanges opp på denne måten.
Samtalestøtte. I akuttfasen samlet vi elevene i grupper for utveksling av hva de har sett, hørt, tenkt og erfart. Gruppene fungerte best når vi fikk delt opp større grupper for å aktivisere flere. Støttesamtalene med enkeltindivid tok utgangspunkt i å la personen fortelle hva han hadde erfart. Vi identifiserte positive personlige mestringsmåter som noen fortalte om fra tidligere belastende situasjoner. Ikke minst normaliserte vi dramatiske uttrykksformer, det er vanlig å reagere på måter som virker ukjent dramatiske for personen selv. Noen syntes de reagerte eller sørget for lite, men ikke alle er like mye berørt. Enkelte ba om hjelp med søvn og noen fikk innsovningsmidler et par dager. Vi ga ellers ikke beroligende midler.
Er dette nyttig arbeid?
Alt støttearbeid tar utgangspunkt i å styrke personens egen motstandskraft (1). Grupper av personer har lettere for å håndtere kritiske situasjoner dersom ledelsen er tydelig (2). Psykologisk støtte til deltakere i belastende situasjoner og debrifing begrunnes ofte med at det skal motvirke senplager og post-traumatisk stress-syndrom (3). Dette syndromet er imidlertid omdiskutert og det er usikkerhet i hvilken grad slik støtte forebygger plager (4). Etterreaksjoner etter psykiske traumer kan i større grad ha sammenheng med personlighet og egen mestringsevne før den belastende hendelsen, enn med det psykiske traumets omfang og hjelpernes innsats i støttearbeidet. Helsepersonell har likevel erfaring med og i noen grad innsikt i, vanlige menneskers vanlige reaksjonsmåter under belastning. Vi kan hjelpe folk til å formulere erfaringene sine og med dette rydde i uklare inntrykk og tanker. Med denne kompetansen kan vi gi råd og støtte ut fra moralske betraktninger om medfølelse med andre i vanskelige situasjoner. Det syntes å virke bra der og da.
Referanser
1. Rutter M. Resilience in the face of adversity. Protective factors and resistance to psychiatric disorder. Brit J Psychiat 1985;147;598-611.
2. Weisæth L, Kjeserud R. Ledelse ved kriser. En praktisk veileder. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2007.
3. Dyregrov A. Katastrofepsykologi. Oslo: Fagbokforlaget, 2002.
4. Summerfield D. The invention of posttraumatic stress disorder and the social usefulness of a psychiatric category. BMJ 2001; 322: 95–8.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Utposten i 2008.