Stemme i vest: Målfrid J. Frahm Jensen

Under snøen spirer solen

Jeg strever med tilbakevendende depresjoner. Noe jeg har gjort siden tenårene. Depresjonene kan være milde, moderate og alvorlig. De kan variere i intensitet, varighet og grad. Depresjon er et slit for meg selv, og jeg føler det er et slit for familien min. Ikke sikkert at det er slik, men det er slik jeg føler det. Jeg deler her noen tanker om depresjon i juletiden, og enkelte av de utfordringer den byr på.

1., 2., og 3. søndag i advent er passert. Det nærmer seg jul. Depresjon og tungsinn, og jul med din glede! Kan man klare å tenke at det går over? Og, kan det at det går over være en trøst når man er deprimert? Jeg vet ikke. Depresjon og tungsinn gir ingen mening. Jeg lager delfiakake motvillig. Lager juledessert motvillig. Handler det jeg skal – motvillig, og fylles av skyldfølelse.

Når jeg er deprimert, og sliter med depressive tanker er jeg ikke særlig positiv. Jeg kan føle irritasjon over noe jeg vanligvis ikke blir irritert over. Jeg blir sensitiv. Vanlige lyder kan oppfattes som bråkete. De blir høye. Smak og lukt kan endres. Hjernen fylles med negative tanker og mas. Indre spenning, angst og uro kjennes hver dag. Det er slitsomt. Det er problematisk med søvnvansker. Det kjennes tungt å ikke føle glede. Det er kjipt å ikke ha lyst til å gå på julebord. Ikke ha lyst til å gå i selskap. Ikke ha lyst til å pynte seg. Det er tungt å komme seg i dusjen. Tungt å vaske håret. Tungt å smile. Jeg gjør det likevel. Jeg pynter meg. Steller meg. Blir med. Ikke alltid, men av og til. Jeg gjør det for mannen min sin skyld, og jeg smiler. Jeg spiser mat som ikke smaker. Jeg sier det smaker godt, selv om matlysten er elendig. Klarer jeg ikke å holde masken, blir jeg hjemme.

Av og til har jeg brukt antidepressiva, men det er mange år siden nå. Dette fordi jeg følte at medisinene la et lokk på følelsene mine. Jeg følte at jeg ble avflatet. Jeg er nødt til å føle for å kunne skrive dikt. Av og til tenker jeg at det er tiden, i tillegg til de gode samtalene, som virker best. Dobbeltimer hos fastlegen kan være bedre enn raske løsning på reseptblokken. Og om man gir tål, tar det litt med ro, lar depresjonen gå sin gang, så går den over, dog med litt hjelp. Det løsner og lysner etter hvert.

En bekjent med depresjon sa til meg. De vil ikke lytte til det jeg sier. De sier at jeg må tenke positive tanker. De sier ”ikke tenk på det” når jeg forteller hva jeg grubler på. De forstår ikke. Nei, svarte jeg, jeg tror ikke det er lett for andre å forstå depresjonen hvis de ikke har vært i den selv. Det handler ikke bare om å tenke annerledes. Om å ville være positiv. Det er ikke viljen det står på. Jeg tror det er klokt, enten en er helsepersonell eller ikke, å lytte til det personen vil snakke om. La vedkommende fortelle. Hvis hodet mitt er fullt av noe, er det vanskelig å snakke om noe annet. Å snakke om det som tynger kan lindre, og gjøre byrden lettere å bære. Du kan være en god lytter for en som trenger å lette sin bør. Du trenger ikke komme med løsningsforslag. Du trenger heller ikke gjøre noe, annet enn å lytte.

Kanskje det i disse juletider kan gjøre godt å gå i kirken. Ha en fortrolig samtale med presten, eller diakonen. Eller bare være der stille, sammen med andre, og søke ro. Det kan gjøre godt å være sammen med familie og venner, selv om man i utgangspunktet ikke trodde det. Det kan også gjøre godt å gå en tur, selv om det er fryktelig tungt å ta på seg skoene og komme seg ut. Når en begynner å gå, så er en i gang. Kanskje kan man få ristet noe av seg. Kanskje kan man finne noen løsninger. Kanskje det kan komme et fint dikt mens man går. Gange gjør godt for sinn og skinn.

Per i dag, syttende desember, har jeg ikke bakt syv sorter. Jeg har ikke vasket huset. Jeg har handlet noen julegaver som er sendt til min sønn, svigerdatter og barnebarn i Australia. Noen er enda ikke sendt. De får komme etter jul. Jeg har ikke hengt opp nek. Jeg skal gjøre noe, men ikke alt. Og er du mor, med barn hjemme; Du trenger ikke være en supermor!, det holder at du er god nok.

Det er mørkt. Dagene er korte, sure og kjølige. Det er regn, tordenvær og vind. Det er frost, kaldt og glatte veier. Selv om det er slik, så ligger spirene under snøen, som vårsolen. De rører på seg. Snart kan vi, iallfall her på sørvestlandet, se spirer av snøklokker langs steingardene som er blitt varmet av solen. Solen står alltid opp et sted. Jeg vet, at er det mørkt her, så er det lyst hos min sønn i Australia. Og om noen timer, våkner en ny dag. Lyset vil igjen vise seg frem!

månen henger klinkekulerund

månen henger klinkekulerund

en perlemorsperle

lyser på himmelhvelvingen

morgendagen blir fin

hvisker månen

Målfrid J Frahm Jensen, under snøen spirer solen, 2014 – Commentum Forlag ©