Aktuelt
Stemme i vest: Magne Raundalen
Magne Raundalen er spesialist i klinisk psykologi med mange år erfaring med menneske i krisesituasjonar.
Han har vore tilknytta Universitetet i Bergen sidan 1976, kor han som amanuensis har utført banebrytande forskning kring barn i trua situasjonar. Dette inneber utvikling av eit støtteprogram for familiar som får kreftsjuke barn, og etablering av kunnskap kring barn si oppleving av krigstrugslar (atomfrykt) og fremtida.
Han har i mange år arbeidd med barn i krigssituasjonar, og er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med å utvikle omsorg og hjelp til krigsramma barn.Han har vore konsulent for Unicef, Røde Kors, Redd Barna og Norsk Folkehjelp.
Har arbeidd ved Senter for Krisepsykologi sidan 1991. Her arbeider han både med barn og vaksne som opplever dagliglivets krisesituasjonar. Raundalen har skrive ei rekkje bøker og faglege artiklar om barn, og har i tillegg formidla moderne barnepsykologi til ålmenta gjennom ei rekkje avisartiklar, kronikkar, og annan mediaverksemd.
Mestringens mestre
Av Magne Raundalen, barnepsykolog
Det er viktig å rydde på loftet. Mitt eget loft. I denne artikkelen er loftet metafor for min tankeverden. Og ryddingen består i å pakke ned og kaste ut ubrukelige begreper og slitt vanetenkning. Ryddingen i dag har gått over lang tid og handler om min og vår bruk av begrepet mestring. Nå er det kastet. Jeg har jo brukt det en god del selv. Jeg trodde det var et godt begrep. Og det er ikke lett å slutte med en god vane. Gustav Lorentzen skrev i sin tid en bok for barn om det. Om å slutte med noe godt. Den het «Politimannen som brukte smokk!» Vandrer jeg fra loftet og helt ut på jordet med mine forlatte begreper nå? Det jeg vil si er at begrepet mestring var min smokk. Jeg søkte tilflukt til det for å roe meg selv, og for å få andre til å slutte å gråte. Og jeg er blitt oppmuntret hele veien; jeg har kunnet begrave meg i smokke-bøker – unnskyld mestringslitteraturen.
Uroen over bruken av ordet mestring ble påtagelig for ganske lenge siden, da knyttet til stadige påminninger om at vi måtte hjelpe barna til å mestre foreldrenes skilsmisser. Heisann! Burde ikke det budskapet først og fremst gå til foreldrene? Særlig ille var noen amerikanske opplegg, som heldigvis ikke ble kopiert hos oss. De handlet om at barna skulle mestre der foreldrene feilet, særlig skulle de mestre de foreldrene som fortsatte å gjøre alt det gale med vitende vilje. Men amerikanerne brukte jo ikke ordene «master» og «mastering»? Både ja og nei; men du har mest rett. De dominerende ordene var «cope» og «coping». Og her ligger kanskje den norske hunden begravet: alle de tusen gangene vi leste cope i den ganske gode coping-litteraturen, oversatte vi det med mestring.
Så gjorde uroen et jump, og smokken falt ut av min munn. Jeg bestemte meg for å slutte. Hvis jeg får lov til å skrive litt til om barneboken til Gustav, så ender den med at politimannen som er vakt i teatret hvor selveste kongen er blant publikum, stanser tyven som stjeler kongens krone ved å ta ut smokken og putte den i sprekken i svingdøren. Dermed har han fanget tyven. Nå blir han helten over alle helter. Og alle politimennene begynner med smokk, men han slutter!
Når var det jeg ble fanget av en smokk i dør-sprekken? En gang var i alle fall første gangen jeg kom over en artikkel om hvordan vi kunne hjelpe barn til å mestre at pappa hadde drept mamma. Da var det slutt. Og jeg begynte å finne fram andre ord jeg hadde brukt, for eksempel takle. Helt ubedt kom assosiasjonen til ordet vakle opp – hvor mange ganger handlet det ikke om å hjelpe dem med noen enkle rammer så de kunne «vakle videre» uten å falle sammen; når det verste hadde hendt. Mange ganger kunne det bare dreie seg om å være den som ikke gikk. Mestringens mester var jeg i alle fall ikke.
Jeg har hatt god tid på meg, og brukt den blant annet til å lete fram og prøve ut alternative ord og begreper. Det jeg selv liker best å tenke på, er at jeg skal hjelpe dem til å gjøre hendelsen og livet videre håndterbart. Det vil si at de skal få hjelp til å kunne tenke på det som har hendt, skrive om det, snakke om det, og da kommer ordet bearbeide opp på siden, se Leonard Berkowitz, og James Pennebakers skjellsettende bok «Opening-Up» hentes ut av bokhyllen. Alminnelige ord som rydde, veilede, gi mening, leve med minnene, veien videre, løsningsfokusert, plassere, parkere, ja endog tenke på noe annet og trenge bort, kan være hjelpeverb. Det siste lært jeg av Kolbein Falkeids diktsamling «En annen sol».
Da jeg sammen med gruppen på Barneklinikken her i Bergen, for over 30 år siden, startet sorggrupper for foreldre og søsken som hadde mistet barn med kreft, var vi sammen alle om å finne et navn på gruppen. Og det brukes fortsatt: «Leve med minnene». Da barn og foreldre fikk penger av Kreftforeningen til en ukes ferie-opphold på det flotte Hauglandssenteret i Fjaler, bestemte vi at fagfolkene skulle delta, og vi laget begrepet «Ferie med mening» – det heter det også fortsatt. Det er faktisk ganske rørende hvor viktig språk egentlig er.
Apropos coping så har jeg brukt mye tid på å finne ut av det, blant annet ved hjelp av britiske kollegaer. Jeg ville litt dypere ned i ordet. De kunne dessverre ikke hjelpe meg. Ikke en gang han som kjente en britisk professor med engelsk som hovedfag. Men han hjalp litt: det nærmeste han kunne komme var referanse til «coping-stone» den skrå steinen som sitter på toppen i en buegang og holder det hele sammen. Det passet i alle fall med Aaron Antonovsky som gjorde «sammenheng i livet» til et hovedbegrep når han studerte hvordan de kom seg, de som kom seg, etter at de var blitt eksponert for det verste man kan tenke seg.
Mens jeg sitter og skriver ringer gode kollega Reidar Hjermann, og han kjenner meg ganske godt, så hans første spørsmål er: «Hva sitter du og skriver på i dag?» Jeg svarer at jeg skriver om hvorfor jeg vil kvitte meg med mestringsbegrepet.
Han svarer: «Men Magne, det er over ti år siden jeg hørte deg arrestere mestringsbegrepet første gang, så du har altså hatt det på death row i ti år – og nå henretter du det?»
«Yessir!»
Aaron Antonovsky: The Mystery of Health, 1987
Svensk utg. 1992: Hälsans Mysterium
Dansk utg. 2004: Helbredets mysterium
Norsk utg. Gyldendal, 2012!
James Pennebaker (1997): Opening-up – Guildford, 1990
The Healing Power of Expressing Emotions.
Leonard Berkowitz: «Aggression – Causes, Consequences and Control», Guildford 1990
Kolbein Falkeid: En annen sol, dikt, 1989.