Humor skaper åpenhet

Jeg pleier å si at jeg har et «travelt hode». Med dette mener jeg at jeg liker å tenke på alt mulig og ikke minst å plukke alt i små biter.

Jeg var stort sett innlagt på psykiatrisk avdeling fra jeg var 20-26 år. Da jeg møtte min nåværende mann og flyttet sammen med ham i 2003, var ikke dette bare lett. Etter seks år på psyk så var jeg en av de sterkeste blant de svake. Det som hadde gjort meg sterk på psyk, var skam og tabubelagt i samfunnet. Jeg gikk derfor fra å være «sterkest blant de svake» til «svakest blant de sterke» over natten. Jeg hadde plutselig seks år av mitt liv som jeg ikke kunne snakke om.

Da jeg var med å starte Mental Helse Ungdom Sandnes i 2005 fikk jeg endelig en arena hvor jeg kunne bruke mine erfaringer til noe konstruktivt. Og årene etter har vært min bedringsprosess.

Jeg har vært heldig å ha samme behandler i 17 år nå. Jeg pleier å kalle Stine for min «hodevaktmester». Hun hjelper meg med å holde hodet mitt ryddig og tar disse små reparasjonene underveis. Hun kjenner meg så godt at dette tar mindre og mindre tid etter hvert. Hun har aldri gått i fella med å ville «skåne meg» eller å fortelle meg alle mine begrensninger. Tvert imot har hun støttet meg i hele tiden å utvide min komfortsone. Hun gir meg tilbakemeldinger hvis jeg har tenkt ting i et annet lys, ved å si: «Linda, det har jeg ikke tenkt på. Ikke på den måten, men dette er interessant.». På denne måten har jeg også turt å fronte mine meninger i andre fora som i foredrag, undervisning, råd og utvalg.

Jeg har til og med plukket ting så i biter at jeg har kunne starte mitt eget foretak «Fra offer til kriger». Der bruker jeg min erfaringskompetanse og leier inn fagkompetanse for å legge til rette for andres bedringsprosesser. Jeg er opptatt av at det er min erfaringsKOMPETANSE jeg skal bruke, ikke mine brukerERFARINGER. For meg er det forskjell på disse to tingene. Jeg skal ikke lesse dem ned med mine erfaringer, men videreføre den kompetansen jeg har tilegnet meg i mine bedringsprosesser.

Bjørn Eidsvåg kurerte depresjonen min ved å lage sangen «Shalala»

Jeg oppdaget en helt annen ting i min bedringsprosess. Jeg bruker ofte humor som virkemiddel i foredrag, undervisning og annet arbeid jeg har innen psykisk helse.

I romjula dro jeg dette enda lengre med å opprette en blogg hvor jeg ser tilbake på tiden på psyk med et humoristisk blikk. Ved å bruke humor som virkemiddel har denne bloggen «tatt helt av». Folk sier at de digger det, og jeg når grupper som jeg tradisjonelt ikke når i mitt arbeid som politisk nestleder i Mental Helse eller i «Fra offer til kriger».

Bloggen min heter «En titt over gjerdet». Dette er fordi at da jeg ble innlagt første gang i -97 visste jeg ingenting om psykisk helse eller Dale, som jeg var på vei til. Det eneste jeg visste var det vi sang som barn: «Det er hull i gjerdet på Dale». Jeg så jo at det verken var noe hull, eller et gjerde å ha hull i. Etter at jeg har reist rundt har jeg hørt at det var hull i gjerdet både på Blakstad, Gaustad og så videre. Jeg ønsker å ta hull på disse mytene ved å gi mennesker «En titt over gjerdet».

Det å gi mennesker mulighet til å le av litt «ulovlige» ting, viser seg faktisk å skape åpenhet.

Jeg skriver om vanskelige tema, som psykose, medisinering, husregler og ikke minst disse «flinke» begrepene laget av fagfolk, for eksempel «sosial ferdighetstrening». Jeg ønsker å gi mennesker et innblikk i hverdagen på psyk. Samtidig løfter jeg fram trivielle tema, som da Bjørn Eidsvåg kurerte depresjonen min ved å lage sangen «Shalala».

Resultatene er at jeg møter mange som plutselig tør å spørre om vanskelige temaer, som psykose. Psykose er vel noe av det skumleste som finnes for både dem som ikke kjenner psykiatrien, men også for dem som jobber i psykiatrien, og ikke minst studenter som skal ut i praksis.

Det å gi mennesker mulighet til å le av litt «ulovlige» ting, viser seg faktisk å skape åpenhet. Det er viktig for meg ikke å vri dette over til verken latterliggjøring eller å ha vonde hensikter. Det er utrolig viktig for meg å balansere litt på grensen av «ulovlig humor», samtidig som dette verken skal være krenkende eller latterliggjørende. Jeg har tro på at ved å balansere, kan humor brukes til å normalisere «livet på psyk» og normalisere oss med psykiske lidelser.

Ja, bare det at fire forskjellige fag- og/eller brukermiljøer har tatt kontakt første måneden etter at jeg startet bloggen min, viser at den har en effekt. I tillegg har jeg vært gjest i Sannhetsministeriet, med Dag Sørås på P2. Det var den femte henvendelsen i løpet av en måned, og for meg et bevis på at dette er en viktig vei mot aksept og normalisering av psykisk helse.

Dette vil forhåpentligvis føre til at det blir lettere å bli akseptert, inkludert og få en tilhørighet i samfunnet for enda flere. For jeg er ikke unik!