Stemme i vest: Ine Haver

Ine Haver

Ine er sosionom og jobbar i Stavanger Barneverntjeneste . Ho har tidlegare jobba i sosialtenesta, rusomsorgen og på barnevernsinstitusjon. Held i desse dagar på med vidareutdanning om Vold og traumatisk stress. Har også begynt i rettleiing hos Per Isdal for å få godkjenning som klinisk sosionom.

Størst av alt er kjærligheten

Datoen er 5. oktober 2012, og det er høst i luften. Dette er også den dagen min kjære søster skal begraves. Jin ble 37 år gammel og døde av kreft. Kirken var fullsatt og i minnetalen sier presten: «I dag er det vanskelig å finne ord, sorgen er stor og følelsene sitter på utsiden av oss. Jin var elsket av mange og det er noe av det som gjør sorgen så forferdelig trist. Men det å samles her i dag til en lys og varm dag er vakkert, fordi minnene er mange, de er gode og de handler om kjærlighet».

Jeg er en av over 600 000 pårørende som har opplevd kreftsykdom i nærmeste familie. Men denne historien handler ikke om kreft, den handler om det å være pårørende.

Det å være pårørende etter dødsfall vil prege oss mennesker på ulike måter, enten man mister noen i sykdom, ulykker, selvmord osv. Felles er at vi alle er pårørende og har mistet noen vi er glad i.

Når det er sagt er vi alle unike mennesker med helt ulike personlige egenskaper, som også fører til at vi takler dette på helt forskjellige måter. Det er ikke alle etterlatte som trenger profesjonell hjelp, men for de som virkelig trenger det, burde samfunnet legge til rette for dette?

Den innsats som ble gjort for de pårørende i forbindelse med tsunamien i 2004, Utøya og In Amenas forteller meg at vi har et støtteapparat som fungerer på et nasjonalt nivå ved store dramatiske hendelser. Men fungerer det like bra på individnivå i det daglige?

Det er jo også slik i Norge at har man penger, kan man raskt få hjelp å komme til hos en psykolog, mens andre blir stående i venteliste i flere måneder. Er det slik vi ønsker å ha det?

I dag vet vi mye om traumer og psykiske belastninger, og vi vet også at jo tidligere man får hjelp, jo større er sjansen for at man ikke får langvarige plager etter at man har vært utsatt for traumatiske hendelser. Vi snakker om forebygging, og i den grad det er mulig bør vi støtte opp om at pårørende som trenger det skal få all den nødvendige hjelp de måtte trenge.

Jeg etterlyser et helsevesen som adresserer de pårørende med et program etter dødsfall, med fokus på forebygging.

Min egen historie som pårørende har vært en tøff vei tilbake til det normale livet. I etterkant av dødsfallet har jeg opplevd panikkangst, og selv om det i dag har gått over 2 år, kan jeg ennå oppleve ulike situasjoner hvor kroppen går i beredskap. Da kan jeg reagere på måter som for andre kan være helt uforståelige. Fysiske smerter i kroppen kan ofte utløse at jeg blir veldig redd og tenker det verste. Men jeg har vært heldig, for jeg er hatt et godt nettverk rundt meg og jeg har vært oppsøkende i forhold til profesjonell hjelp. Det vil si jeg hadde muligheten til å benytte meg av privat psykolog. Jeg har også hatt et sterkt ønske om å kunne mestre livet igjen og hatt en tro på at det er mulig å få det bra igjen.

Når jeg ser tilbake på den siste tiden min søster levde, var hverdagen hennes fylt av smerte. Jeg var vitne til umenneskelig smerte og lidelse. I dager. Uker. Jeg vil alltid være preget av dette. Men det var viktig for meg å få være til stede, være med på hverdagsstell og få være til hjelp. Jeg var privilegert. Jeg tror også at svært mange syke synes det er trygt og godt å ha de nærmeste rundt seg i en slik fase i livet.

Jeg etterlyser et helsevesen som adresserer de pårørende med et program etter dødsfall, med fokus på forebygging. Det er ikke nok å legge til rette for pleiepenger, her må vi ha fokus på de psykiske belastningene underveis og etter et dødsfall. Det er i dag mange pårørende som sliter med psykiske plager som angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse. Er det ikke en menneskerett at alle disse menneskene skal få hjelp? Hverken på individ- eller samfunnsnivå er vi tjent med at mennesker ikke kommer seg tilbake i arbeidslivet etter å ha mistet noen. Vi har alle et ansvar for å legge til rette for dette, og det er på tide vi benytter oss av all den gode kompetanse vi har rundt det å bli utsatt for traumatiske belastninger, og sørger for at den skal komme dem som trenger den til gode.

Etter regjeringsskiftet opplever jeg en helseminister som ikke har noe fokus på dette tema, til tross for at døden vil ramme oss alle en eller annen gang.

Mange ønsker å være hos sine nærmeste når døden er nær. Det å få delta i stell og tilbringe tid sammen, er med på å ivareta verdigheten og styrke båndene hos den som skal gå bort og de som blir igjen.  Men da kan de også utsettes for tøffe belastninger. De nærmeste er en ressurs for helsepersonellet og det er naturlig at de som ønsker det skal få ta del i det meste rundt sine næreste på dødsleiet. Når helsevesenet ivaretar et døende menneske som har sine nære rundt seg, kan det være flere enn bare den døende som får behov for hjelp og lindring. I stortingsmeldingen “Morgendagens omsorg” (Meld. St. 29, 2012-2013) satte daværende helseminister Jonas Gahr Støre fokus på dette. Etter regjeringsskiftet opplever jeg en helseminister som ikke har noe fokus på dette tema, til tross for at døden vil ramme oss alle en eller annen gang.

Vi er alle bare mennesker og noen ganger kan livet bli forferdelig tungt, og da handler det om å ha et helsevesen som ser deg og er tilgjengelig for deg. Det handler om å ha gode medmennesker rundt seg og det handler om kjærlighet.

“Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.”

Iben Sandemose

Ine Haver har tidlegare vore i fleire medieoppslag i VG i samband med denne tematikken:

Ine vitnet søsterens ekstreme møte med døden – må betale for egen psykolog

Helseminister Støre imponert: – Dette er stor kjærlighet!

Psykolog Atle Dyregrov: – Pårørende sliter med posttraumatiske plager uten å bli fanget opp

– Pårørende bør få et mer systematisk tilbud

– Mange pårørende faller ut av arbeid

Ine overveldet av responsen – rørte lesere i hele landet