Stemme i vest: Greta Gramstad

Det enkle er ofte det beste

Denne kronikken handler om det enkle. – Det som ikke heter noe langt skrevet med forkortelser, eller har sertifiseringskrav for å kunne brukes. Det kan benyttes når som helst, hvor som helst, til hvem som helst og av hvem som helst. Det krever ingen kurs eller akademisk grad, er nyttig i så å si alle fagområder, også i den private sfære. Det skaper på sitt beste synergieffekt, raskere tilfriskning, letthet, håp og livsvilje.

Situasjon 1:

Dagen har vært slitsom. Du har mange tanker i hodet og mye du bekymrer deg for. I siste butikken du er innom på vei hjem, skjer det noe. Du “connecter” med kassadamen. Hun ser DEG ordentlig, småprater vennlig med deg og du kjenner en glede inni deg som ikke helt kan forklares. Skrittene hjem er litt lettere.

Situasjon 2:
Du er på møte et sted der det ofte er mistro og gnisninger. En ny møteleder kommer. Hun leder møtet med tydelig autoritet, men hun er overraskende interessert i hva alle sier, har et vennlig og hyggelig smil og skaper en letthet og positivitet i møtet som er annerledes. Dere går fra hverandre med en ny respekt og med tro på at dette kan bli bra.

Forskerne våre finner stadig nye sammenhenger og verktøy for å hjelpe oss til å få så gode liv som mulig. Det utvikles nye metoder og redskaper som er lovende. Det gjelder innen det meste. Verden går langsomt fremover. Det som var riktig før, er ikke nødvendigvis det som er mest riktig nå. For ingenting er empirisk før det er motbevist. Det jeg for lenge siden lærte om debrifing og traumer er nå blitt gammeldags og en bruker en annen tilnærming. Sånn er vitenskapens verden.

Men en ting er urokkelig: Vennligheten. Eva Dønnestad som er skribent på RVTS Sør sine sider, har lært oss følgende: Med hjertet først. Omskrevet til mitt språk handler det om å ta i bruk ekte vennlighet som det fremste verktøyet. Vennlighet og hjerte hører sammen. Den viktigste verktøykassen vår i møte med andre mennesker er OSS SELV. Min personlige kompetanse på å være et vennlig og interessert menneske. Veldig lett. Alle kan det. Vanskelig – fordi vi må ville det og huske det.

Vennlighet er en slags relasjonell placeboeffekt. Den setter i gang gode ting både hos giver og mottaker! Dersom vi bestemmer oss for å tenke vennlige tanker så skjer det noe med oss. Dersom vi svarer vennlig, dersom vi prøver å forstå hva den andre mener eller prøver å si, så skjer det noe med dialogen.

Er vi nå i de himmelske sfærer? Hvem klarer å være vennlig alltid?
Ingen klarer å være vennlig alltid. Men de fleste klarer å være vennlig oftere. Og vi erfarer: At når vi først lar vennligheten forfremmes til vårt fremste redskap – så blir vi stadig vennligere – og folk blir vennligere tilbake!
Det handler om:
Å tro på vennligheten, tro på prosessene som oppstår i kjølvannet av vennlighet
Gi seg selv tid til å hente frem viljen og evnen til vennlighet i hverdagen.
Lære seg små tricks for å hente vennligheten frem.
Tilgi seg selv– og andre når det likevel glipper. (Noen ganger må vi be andre om unnskyldning.)

I vennlighetens mysterium er det skatter å finne:
Samarbeid går lettere.
Pasientene tilfriskner raskere.
Ektefellen blir hyggeligere.
Jeg selv opplever at folk jeg kjenner blir større, mer nyanserte, klokere, snillere, artigere…..
Jeg blir mindre redd andre – og andre blir mindre redd meg
Jeg blir mindre fordomsfull
Jeg blir mindre sliten

Bare sprøyt?
Bli med på en elevøvelse.
Neste gang du går ute, f. eks over Torgalmenningen i Bergen: Fest blikket på ansiktet til noen av de du møter og tenk en positiv tanke om det menneske. F.eks.: “Dette er et menneske jeg kan lære noe av”, eller – for den som tror på Gud: “Dette er et menneske Gud er glad i”. Min erfaring er at når jeg gjør en slik “øvelse” så er det som om det skjer noe med ansiktet til den personen jeg ser på. Det er som om det løsner seg litt opp, blir mer nært, mildt liksom. Selvfølgelig er det i meg forandringen skjer.

Vi har alle bruk for å forstå verden rundt oss. Vi trenger å organisere virkeligheten, systematisere det som skjer slik at vi vet hvordan vi skal reagere. Et av redskapene vi bruker til det er å putte situasjoner og hverandre i “små bokser” med overskrifter som “husbråk”, “kjempeflink og kreativ kunstner”, “sur gammel mann”, “kranglevoren bortskjemt tenåring” osv. Noen ganger har disse boksene diagnosenavn. Uansett har boksene våre det til felles at de ikke kan romme et helt menneske, eller en hel situasjon. Boksen inneholder bare litt og stort sett handler det om våre subjektive bedømmelser. Vi trenger måter å forstå verden på. Samtidig må vi være klar over at “alle er mer enn du ser” (Kirkens Bymisjon) og at enhver modell er nettopp det, kun en modell. Virkeligheten er alltid større. Ser vi gjennom en brevsprekk er det ganske lite vi ser. Det meste er utenfor syne. Sånn er det i nesten alle livets situasjoner.

Er vi nå i de himmelske sfærer? Hvem klarer å være vennlig alltid?

Tilbake til vennligheten: Vennligheten forstørrer mennesker – vi ser mer av hverandre når vi bruker vennligheten som redskap. Vennligheten hjelper oss til å være overbærende, rause, den kan forløse det fastlåste og den kan rett og slett føre til raskere tilfriskning. Psykolog Olav Müller, som jobbet mye med mennesker som hadde overlevd massakrer og de mest forferdelige ting i Rwanda, underviste på innføringskurset for nye frivillige medarbeidere på Kirkens SOS i Bjørgvin. Han sa at det som virker aller best i det håpløse er vennligheten og tilstedeværelsen. Han pekte på at ti vennlige minutter i samtale med noen på Kirkens SOS kunne være det som gjorde at det mennesket holdt ut litt til. At de samtalene som ikke ble en dyp og nær samtale, men som kanskje bare var ti minutter med alminnelig vennlighet – de var kanskje de viktigste samtalene vi hadde! En viktig påminning.

Vennlighet er en grunnleggende holdning til andre mennesker og det er en ferdighet.
På holdningssiden kan vi bruke ord som å ville den andre vel, ekthet.
Mange syns det er nyttig å minne seg selv om at vi kan lære noe av ethvert menneske. Det innebærer at vi kan være ulike, ha ulike roller overfor hverandre, men vi kan likevel lære noe. Også i de situasjonene der vi skal være hjelpere kan vi lære noe av den som skal hjelpes. Med det som utgangspunkt kan uttrykket: “Hva kan jeg få ut av dette” eller “Hva godt kan det bli ut av denne situasjonen?” være holdninger som gjør at selv vanskelige og krevende situasjoner kan bli lettere å være i, og de kan gi et personlig læringsutbytte som en gunstig bivirkning av det vi egentlig holder på med – en vinn – vinn situasjon.

Også i de situasjonene der vi skal være hjelpere kan vi lære noe av den som skal hjelpes.

Å være ekte. Er ikke det en floskel som en må legge fra seg i virkelighetens verden? Må en ikke bare ta på seg rollen sin og gjøre sitt beste?
Vi har ulike roller å fylle, og de kan fylles på ulik måte. Vi har alle erfart at kan være uoverkommelig, når vi er redde, irriterte, trøtte, motløse, å klare og yte vennlighet som er ekte. Er det mulig?

Det er mulig å ta inn vennlighet som et tema i eget liv, å fokusere på at det er det en ønsker å være. Finne måter å være det på. Minne seg om at en kan lære noe av den andre. For min del har jeg gjerne en “peptalk” med meg selv før jeg går inn i situasjoner der jeg kan planlegge litt på forhånd. Da kan jeg bestemme meg for at jeg vil lytte til alle med interesse og se hva som kommer frem. Selvfølgelig kan det glippe, men det hjelper å ha tenkt på det på forhånd.
Jeg kan velge at jeg før hver ny samtale på Kirkens SOS logger av, tar noen dype pust og minner meg selv om at neste samtalepartner er ny og jeg vil lytte dypt og inderlig til hva vedkommende ønsker å snakke om.

Jeg er oppvokst i “bedehus-land”. Der lærte jeg en ting som står helt fast: Ingen klarer å være helt perfekte, helt sånn som vi egentlig ønsker å være – men vi går videre likevel. Helliggjørelse heter det i Kirken. Hva det heter i helsevesenet vet jeg ikke helt? Alf Prøysen har sagt det bedre enn noen: Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står,med blanke ark og farjestifter tel.

En liten appell til slutt, til meg selv og til deg som leser dette: Stopp opp og tenk etter: Er vennlighet blitt ditt fremste redskap – i møte med andre – og deg selv?

VENNLIG hilsen Greta Gramstad

Lenke: www.kirkens-sos.no