Aktuelt
Stemme i vest: Geir Olsen
For noen år siden traff jeg en kursdeltaker som reagerte kraftig på en film vi viste. Filmen demonstrerte en teknikk hvor to personer legger en person ned i mageposisjon og deretter tar kontroll over armene til vedkommende. Og holder han så han ikke kan komme løs.
Vår kursdeltaker, som vi kan kalle Nils, hadde følgende å fortelle: Han hadde vært på byen og tatt noen øl, gikk ut for å ta en røyk og ble nektet å komme inn igjen. Han ville da inn for å hente jakka si, noe som ble avvist. Da han opprettholdt kravet ble han lagt i bakken av to dørvakter på samme måte som filmen viste. Han fikk ikke puste, de ville ikke høre når han sa ifra – og han trodde han skulle dø. Han kunne ikke se de som holdt han fast, fikk ingen øyekontakt med noen og ingen kommuniserte noe til han i situasjonen. Det var en svært skremmende opplevelse kunne han fortelle.
Da han så filmen ble han fysisk uvel, kjente seg svimmel, begynte å svette litt og hadde en følelse av at han måtte komme seg vekk. Jeg spurte Nils om hva han tenker om disse dørvaktene i dag, han kom med en grimase og sa «Jeg tenker de var noen jævla svin!». «OK, sa jeg – men hva med alle de andre dørvaktene som fins – hva tenker du om disse?». Samme grimase, samme svar. Jeg spurte hva han ville gjøre hvis han kom i en lignende situasjon en annen gang, svaret var «løpe for livet eller slåss som faen.»
Da spurte jeg øvrige deltakere om de tenkte negativt om dørvakter – svaret var et ubetinget ja, med ett unntak – han jobbet som dørvakt. Ikke fordi de personlig hadde opplevd slike ting, men fordi de hadde sett andre bli dårlig behandlet, hadde hørt fra venner som hadde opplevd å bli behandlet dårlig og hadde hørt historier om andre som hadde blitt behandlet dårlig.
Hadde vi snakket med dørvaktene kunne de kanskje fortalt sin versjon og at de må bruke slike teknikker ofte, for å ivareta sin egen sikkerhet.
Men hva hvis vi hadde byttet ut ordet dørvakt med personal, og personen Nils med pasient eller bruker? Og er det helt ukomplisert hvilke fysiske teknikker som brukes for å ta kontroll på en annen person?
Kriminalomsorgen og politiet har en definert standard for fysiske teknikker, men vi har ingen standard for hvilke fysiske teknikker som kan brukes i helse og sosialsektoren. Det er det ikke behov for vil kanskje noen hevde. Men hva hvis vi hører på noen stemmer fra de mest sårbare av oss, hva med barna våre?
Vi finner noe beskrevet i Tvang i barnevernsinstitusjoner: Ungdommens perspektiver der ungdommen forteller at de selv har opplevd eller vært vitne til at andre har blitt holdt, lagt ned i bakken, båret bort, slept med makt og lignende. De rapporterer om fysisk makt, med dramatikk, som holding, skriking og roping. Vi finner også barnestemmer fra psykiatri i prosjektet til Forandringsfabrikken ”Livet under 18” : «Det er så ydmykende når de legger meg i golvet. De holder så jeg nesten ikke får puste, og det gjør innmari vondt. En gang fikk jeg helt panikk, jeg begynte å synge for å flykte, liksom. Da holdt de meg for munnen». Videre heter det i oppsummeringen: «Et av oppdragene i ”Livet under 18” var å bruke engangskamera for å beskrive sin virkelighet: fem bilder av noe som er bra eller godt og fem bilder av noe som er vondt eller dumt. Av det som er godt, var gjengangeren at det var mange aktivitetsmuligheter på institusjonen. Som det vonde/dumme tok de fleste gruppene bilde av seg selv liggende på magen, i senga eller på gulvet, med en eller to voksne som holdt dem nede.» Deltakerne var bare 8-13 år.
Hvorfor er dette farlig?
Hvis vi legger noen på magen vil dette kunne påvirke muskulatur vi puster med, diafragma og intercostal blir hemmet og dette kan føre til asfyksi, en tilstand med generell oksygenmangel i blodet kombinert med pustestans. Pasienten mangler ofte også puls pga. svært lavt blodtrykk, eller fordi han/hun kan ha fått hjertestans. Asfyksi i forbindelse med fysisk tvang kommer av nedsatt eller manglende ventilasjon av lungene som hindrer oksygen fra innåndingsluften i å komme over i blodet. Asfyksi kan føre til hjerneskade og hjertestans. Behandlingen av asfyksi består primært i overtrykksventilasjon, tilførsel av ekstra oksygen og eventuelt hjertekompresjon ved hjertestans, sekundært i behandling av den underliggende sykdomstilstanden.
En oversikt over alle dødsfall i forbindelse med bruk av tvang i Storbritannia mellom 1999 og 2010 viser at 26 av totalt 38 dødsfall var relatert til såkalt asfyksi. BAT-rapporten (SINTEF 2008) peker på hvor farlig dette kan være. I en sak som dokumenterte dødsfall og skader fra psykiatri, viste det seg at 26 % av dødsfallene var barn og unge. Forårsaket av feil teknikk eller dårlig tilsyn.
Forskning på traumer antyder at behandlings- og omsorgssystemene bør bygge inn en tenkning om at bruk av tvang potensielt kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. Det er dokumentert at pasienter kan ha traumatiske opplevelser under sykehusopphold på grunn av erfaringer med å ha opplevd seg ydmyket, ulykkelig og redde.
Historien til Nils minner oss om flere ting. Vi mennesker generaliserer, hvis en dørvakt gjør noe mot oss så tenker vi at alle dørvakter gjør slik. Sterke erfaringer blir også med oss i kroppen vår, Nils ble jo fysisk uvel av å se på filmen. Slike hendelser sitter i lenge etterpå, og kan føre til en økt beredskap i andre situasjoner som minner om hendelsen. Andre enn de som opplever noe blir berørt. Av å observere og høre andres historier. Den generelle tilliten til dørvakters personlige egenskaper kan bli påvirket. Så hva hvis dørvaktene var personale og Nils pasient/bruker?
Vi har standarder for hvordan en banan skal være krummet og hvor lang en likbil i Finnmark skal være. Er det bra at det ikke er noen standarder for hvordan våre barn blir tatt fysisk kontroll over? Trenger vi noen flere standarder i helse og sosial også?
Kilder:
Tvang i barneverninstitusjoner: Ungdommens perspektiver
Relevant lenke:
Mindre bruk av tvang mot barn, artikkel i Bergens Tidende