Stemme i vest: Espen R. Johansson

Tikkende bomber i Kardemomme by!

Hva skjedde egentlig, da Politimester Bastian lot 3 notorisk kriminelle gå fri? Burde befolkningen i Kardemommeby være bekymret?

Fra tid til annen kommer det oppslag i media om at det rundt oss befinner seg mennesker som tilsynelatende når som helst og mot hvem som helst kan begå de mest voldsomme, skremmende og kriminelle handlinger, «Tikkende bomber»! Hvor realistisk er egentlig dette bildet?

En vanlig modell for å si noe om en persons sjanse for å begå nye kriminelle handlinger, kalles Risk-Need-Responsivity (RNR). Den består av 3 elementer; Risikovurdering, tiltak rettet mot personens behov og tilpasning av tiltak slik at personen kan gjøre seg nytte av dem.

Tirsdag ettermiddag slapp Politimester Bastian løs 3 vanekriminelle, 3 kriminelle politiet har jaktet på i flere år, og som har terrorisert den lille byen vår med gjentatt kriminelle aktiviteter. Dette skjer til tross for at all forskning tyder på at vanekriminelle vil gjenta sine kriminelle handlinger.

Riskoaspektet i RNR tilsier at man bør holde omfang av tiltak og sikring på et nivå som står i forhold til sjansen for nye lovbrudd. Høyere risiko betyr dermed mer omfattende tiltak og sikring, mens lavere risiko betyr at man kan ta lettere på det. Grunntanken bak å vurdere risiko er at det en person allerede har gjort, særlig derom det har skjedd flere ganger, også vil være det personen fortsetter med å gjøre! Konsekvensen av en slik tenkning er at en må forvente at nye lovbrudd og uønskede handlinger vil komme. Slike historiske forhold som påvirker risiko, og som ikke lar seg endre, omtales gjerne som statiske risikofaktorer. Hvordan skal vi da forholde oss til tanker om rehabilitering og om at det går an å forandre seg?

Ifølge sikre kilder gikk disse 3 vanekriminelle rett ut i godt betalte og vel respekterte jobber. De jobber nå som henholdsvis brannmester, trikkekonduktør og sirkusdirektør. Ubekreftede kilder antyder dessuten at en av dem har innledet et romantisk forhold til en av Kardemommebys sterke kvinner, den mangeårig aleneforsørgeren og samfunnsrefseren Frøken Tante Sofie.

Tilbake til modellen: RNR er som nevnt et overordnet perspektiv på nettopp rehabilitering av kriminelle. Risikoaspektet er viktig å forholde seg til, men det gir erfaringsmessig et litt for negativt bilde; Det er lite håp i å slå fast at man gjentar fortiden! De to andre aspektene ved modellen, Behov (need) og Tilpasning (Responsivity), har et større endringsfokus. Det er mye som tyder på at uønskede og kriminelle handlinger i alle fall delvis henger sammen med bestemte, ikke tilfredsstilte behov, såkalte kriminogene behov. Disse omtales ofte som dynamiske risikofaktorer, med andre ord, forhold som påvirker risiko, og som kan forandres.

Akkurat hvilke behov og faktorer det gjelder, varierer noe på tvers av studier, og alt etter hvilken uønsket adferd det er snakk om. Det er imidlertid bred enighet om at det dreier seg om variasjoner rundt a) Antisosiale tanker og holdninger (det er greit å bryte loven, andre ville gjort det samme, offerne fortjente det / ville det selv, b) Antisosiale venner og c) Antisosiale personlighetstrekk (impulsivitet, dårlig problemløsningsevner eller fiendtlighet). Dersom disse endres, det vil si at vedkommendes behov møtes på en mer akseptabel måte, da vil risiko for ny kriminalitet reduseres vesentlig.

Hvilke garantier kan så Politimesteren gi, for at disse tre ikke utnytter den tilliten byens borgere har gitt dem? Hvorfor skal vi stole på at de vil begynne «et nytt og bedre liv» bare fordi de nå har tatt på seg vanlige jobber, jobber som for øvrig alltid har vært der?

For at tiltak rettet mot de kriminogene behovene skal virke må tiltakene utformes på en slik måte at den kriminelle kan gjøre seg nytte av dem. Det kan handle om tilpasning av en behandlingsmetode, reelle muligheter for venner, eller som i dette tilfellet, arbeid som passer til den enkeltes styrker og interesser, og som de med stor sannsynlighet vil kunne utføre. Dette er ofte svært krevende, ikke minst fordi endringsarbeid skal og bør bygges på en god relasjon mellom den kriminelle og de som skal jobbe med dem.

Hvordan skal vi så vurdere Bastians avgjørelse? Hvis vi begynner med det siste er det i alle fall klart at tiltakene baserer seg på en god relasjon. Politimesteren og hans kone tilbyr varme, omsorg og tillit, men også tilpassede krav og forventninger om endring. Dessuten legger de hele sin sosiale aktelse inn i å få resten av innbyggerne til å gi røverne en ny sjanse. Tiltakene synes dessuten å være godt tilpasset røverne, de får jobber som er skreddersydd deres interesser og ferdigheter, så det aspektet synes vel ivaretatt.

Hva så med de kriminogene behovene? Herr og fru Bastian utfordrer røvernes antisosiale holdninger, og tilbyr en inngang til et mer prososialt nettverk. Hvorvidt røvernes holdninger endrer seg, og hvor mye kontakt de har med de øvrige borgerne i Kardemomme by sies det relativt lite om (med unntak av Jesper, som gifter seg med Tante Sofie). Vi kan derfor bare slå fast at det er en begynnede endring ved historiens slutt. I virkelighetens verden ville vi nok ønsket oss et mer tydelig risikofokus i tillegg, både med tanke på veiledning til røverne, og i forhold til tilsyn og «overvåkning»

Historien om Kardemommeby ender her, og vi får aldri vite om røverne holder seg på den smale sti. Virkelighetens Kasper og Jesper og Jonatan ville kanskje trenge langt mer oppfølging, med arbeidstrening, tilpassede sosiale situasjoner. Men Bastian har lagt til rette for en ny start på de områder av livet som han og hans kone rår over. Selv om han kanskje kommer til kort med hensyn til eksplisitt risikovurdering, fremstår han som et forbilledlig eksempel på hvordan man kan kombinere krav til endring og ansvarliggjøring for egne handlinger, og samtidig jobbe med medmenneskelighet og omsorg.

I et RNR perspektiv kan man nok si at Bastians innsats øker sannsynligheten for at fortellingen om “Kardemomme By 10 år etter” ville fortalt oss en historie om vellykket rehabilitering og reintegrering av tre tikkende bomber.