Stemme i vest: Arne Blindheim

Les Arne Blindheim sin forrige kronikk: Hva er traume?

Å leve med ulike verdener i seg

Jeg skrev sist at det å være traumatisert innebærer at en ikke har tatt inn over seg det vonde som har skjedd. Personen har ikke klart å gjøre hendelsen til ens historie, men blir båret av en del av personligheten som fortsatt opplever å være i den traumatiske situasjonen. Dette innebærer at når denne delen av personligheten aktiveres slik at den tar helt eller delvis over kontroll over personen, kan en se at personen endrer seg og aktiverer sterke følelser, for eksempel at en blir veldig engstelig, selv om personen er i, sett utenfra, trygge omgivelser. Tid og sted blandes sammen, da en del av personen ikke har klart for seg at tiden har gått og at en faktisk er ute av den traumatiske situasjonen. Det som skjedde har ikke blitt en integrert del av ens historie og ens personlighet, men lever i en som en separat del av personen. Dette kan illustreres med følgende sitater fra samme klient (kvinne 23 år, omfattende seksuelt misbruk):

«Har du sett luksus fellen? De gjemmer vekk regningene og håper de forsvinner. Jeg gjemmer vekk tankene og håper de forsvinner»

«det som foregår på innsiden og utsiden er utenfor min kontroll, det er som om det er en annen som styrer kroppen min og jeg sitter på utsiden og ser på at det skjer»

«Har så au på innsiden jeg, jeg ikke vite hva jeg gjøre. i morgen jeg kan skype men ikke til byn byn skummel, jeg gjømme meg igjen nå, alt for skummlet»

Personen har ulike verdener inni seg, med egne følelser, egne tanker, egen tidsopplevelse, egen persepsjon, et eget forhold til seg selv og den ytre verden. Altså et eget «selv». Men det er også mer enn et «selv» da dette «selvet» også har egne sensorimotoriske og fysiologiske opplevelser og reaksjoner. Det blir derfor mer presist å si at det er en del av personligheten. Et begrep som vanligvis brukes som mer omfattende enn «selvet». Hos kronisk traumatiserte mennesker, de som har opplevd å bli traumatisert jevnlig over flere år i oppveksten, bærer disse ulike delene av ens personlighet ofte deler av det som har skjedd, og har egne stemmer som personen kan høre inni seg. Kanskje har også personen ulike deler av seg som tar seg av ulike deler av det å mestre dagliglivet. Dette betyr at deler av personen kan oppleve å være fastlåst i ulike situasjoner der den opplever å være i fare, og andre deler som er orientert om tid og sted, men kan ha ulike støttefunksjoner for personen, som det å ta seg av det å gå på jobb, være sosial, ta seg av barn osv. Disse støttefunksjonene hjelper også til med ikke å ta inn over seg det som skjedde, da dette er for smertefullt. Når en slik del av personen har «kontroll», vil de delene som er redde og opplever å være i fare være mer fjerne, og en kan da kjenne de kanskje bare som indre uro eller tristhet inni seg, en fjern og påtrengende stemme, kroppslig smerte, osv.

Dette mønsteret kan en se i et spektrum fra personer som er traumatisert i èn enkelt situasjon, for eksempel i en ulykke, til personer som er traumatisert gjennom vold, overgrep og neglisjering i hele sin oppvekst. Hos dem som kanskje bare har opplevd èn sterk hendelse, vil en se at de har «noe» i seg som aktiveres når de henter frem den traumatiske hendelsen i sin bevissthet. De får gjerne økt hjerterate selv om personen nå er i en trygg situasjon. Hos kronisk traumatiserte personer blir dette ofte mye sterkere, og de går gjerne både lenger inn i traumet, og det skal mindre til før de gjør det.  Det «traumatiske» i dem, er på et vis mye større og tar mer plass i personen.

Uansett grad, er det dette som kan kalles å være dissosiert eller disassosiert. En henger ikke sammen som en helhet, og ens personlighet er fragmentert. Dissosiasjonsbegrepet har dessverre blitt nokså utvannet og forvirrende brukt over tid, helt siden det først ble begynt brukt på 1800-tallet, og spesielt av Pierre Janet i Frankrike. Vi skal ikke komme mer inn på dette nå, men det kan være nyttig å forstå at det er dette som var den opprinnelige meningen av begrepet. Ettersom kjernen i traumatisering handler om mangel på erkjennelse og integrering av det som har skjedd, blir derved dissosiasjon selve kjernen i all traumatisering. Det er derfor ikke mulig å være traumatisert uten å være dissosiert. Hvis en ikke enten har opplevd å ha det slik, eller ikke har arbeidet med svært traumatiserte personer, kan en slik beskrivelse med å ha ulike virkeligheter inni seg virke mer som eventyr og fantasi enn realiteter. Imidlertid vil terapeuter over hele verden som har jobbet mye med dette, samt personer selv som har en slik bakgrunn bekrefte at det er slik det er.

Kunnskapen om kronisk traumatisering og dissosiasjon er ikke ny, som enkelte sier. Disse fenomenene har vært beskrevet i godt over 100 år. Det som er nytt er at det har blitt mer kjent og at vi har fått forskning og ytterligere klinisk erfaring som kan bekrefte disse fenomenene, samtidig som vi har fått mer kunnskap som gjør at vi forstår mer, og det har derved blitt en videreutvikling både vedrørende forståelse og behandling. Disse fenomenene har derfor også gradvis blitt mer og mer akseptert, og vi har nå også fått avansert hjerneforskning som bekrefter det som mange har tvilt på om faktisk eksisterer (Reinders et al. 2002, 2006 og 2012).

Hvis en opplever kronisk traumatiserte personer, enten i nære relasjoner eller som pasienter, vil en hos mange, ikke alle, ofte kunne se raske emosjonelle skiftninger. Dette kan være at personen plutselig kan bli svært redd, sint, trist og kan få sterke verbale og kroppslige reaksjoner. Personen ser ut til å «overreagere», og det kan se ut som personen har vansker med å regulere sine følelser. Dette blir ofte omtalt som vansker med affektregulering. Dette er imidlertid en tolkning som er basert på en ytre observasjon og ikke en forståelse av hva som foregår inni personen. Denne ytre observasjonen er basert på at en ser at verden rundt personen nå ikke er farlig, og at det er trygge og ufarlige personer i rommet. Når en person da blir overveldet av redsel, må ikke da dette bety personen har vansker med å regulere følelser?

Hvis en utforsker det som skjer inni personen, vil en imidlertid finne at det er ens verdensbilde som endrer seg. Hos kronisk traumatiserte og dissosierte personer kan ens ulike indre verdener skifte om å ta kontroll over personen, og når dette skjer, kan for eksempel en del av personen som lever i en annen tid, og som ikke ser den ytre verden klart, ta helt eller delvis over. Denne delen av personen vil oppfatte den ytre verden som farlig, og vil derfor ha emosjoner og atferd som tilsvarer dette. Når den ytre verden oppleves som farlig, er det både normalt og adaptivt å få følelser og atferd som står i samsvar med å beskytte seg mot fare. Dette har derfor ingenting med vansker med å regulere følelser. Vansker med affektregulering er også noe en kronisk traumatisert person ofte har vansker med, men det er viktig å skille dette, og at ikke alle sterke følelser, eller mangel på følelser, blir tolket som reguleringsvansker. Hvis en som terapeut tolker det slik, vil en ikke kunne hjelpe personen, da en ikke forstår hva som skjer og hva personen har behov for.

Dessverre bærer en del av fagfeltet preg av mangel på forståelse for personers indre verden. Noen er opptatt av depresjon eller humørsvingninger, uten å gå så mye inn i hva dette faktisk kan handle om, eller en kan se at personen kan virke hallusinert eller ha tvangsymptomer uten å gå inn å forstå hva det handler om. Spesielt ser en dette hos barn, der en ofte snakker om «atferdsvansker», som om atferd er noe som lever sitt eget liv i et menneske. Ens atferd har sin årsak i noe som skjer inni personen, et behov eller en vilje som en kan gå inn å forstå. Når en skal forstå og kanskje arbeide med å hjelpe traumatiserte mennesker er det helt essensielt at en kan forstå hvordan bakgrunnen og dynamikken i den atferden, de følelsene, de tankene, de sansingene og den motorikken som en gjerne kaller symptomer.

Vi vil i neste kronikk gå nærmere inn på hvordan det oppleves å være kronisk traumatisert og dissosiert og se om vi kan forstå noen av de ulike symptomer som en da kan ha.

Referanser:

Reinders, A.A.T.S., Nijenhuis, E.R.S., Paans, A.M.J., Korf, J., Willemsen, A.T.M., & Den Boer, J.A. (2003). One brain, two selves. NeuroImage, 20, 2119-2125.

Reinders, A.A.T.S., Nijenhuis, E.R.S., Quak, J., Korf, J., Paans, A.M.J., Haaksma, J.,

Willemsen, A.T.M., & Den Boer, J. (2006). Psychobiological characteristics of dissociative Identity disorder: A symptom provocation study. Biological Psychiatry, 60, 730-740.

Reinders, A.A.T.S., Willemsen, A.T.M., Vos, H.P.J., Den Boer, J.A., & Nijenhuis, E.R.S. (2012). Fact or factitious? A psychobiological study of authentic and simulated dissociative identity states. PLoS ONE 7(6), e39279. Doi: 10.1371/ journal.pone.0039279.