Det kom ingen neste dag for Marta

Av Kathrine Fedøy

Håper flest mulig vil ta seg tid til å lese dette innlegget. Mulig noen ikke vil like det jeg skriver, av forskjellige grunner. Men jeg håper at du ikke slutter å lese fordi du skjønner det er et ubehagelig tema. Dette omhandler et tema som mange ikke ønsker å forholde seg til, selv om det berører mange.

Marta og jeg havnet i samme klasse på ungdomsskolen og fant raskt tonen. Det er sånn noen ganger i livet at man umiddelbart kjenner man trekkes mot et annet menneske, kanskje allerede i det første møte, uten å helt vite hvorfor. Først tenkte jeg at hun var veldig annerledes enn meg. Vi fant noe i hverandre, noe ingen andre hadde funnet før og det utviklet seg raskt et meget sterkt vennskapsbånd mellom oss. Jeg hadde fra før en stor vennekrets, men Marta ble min aller beste og kjæreste venninne gjennom ungdomsårene. For noen måneder siden skulle vi ha skålt i champagne og feiret bursdagen hennes. Marta rakk aldri å smake champagne, hun rakk aldri å bli gammel nok til at vi lovlig kunne kjøpe alkohol. I stedet skålte vi i hjemmelaget vin og brennevin vi fikk kjøpt av voksne i lokalmiljøet. Vi gikk sammen på fester og dans. Ofte endte det med at vi satt bortgjemt et sted for oss selv fordi Marta hadde vonde tanker eller noen hadde slengt i henne en vond kommentar. Jeg holdt henne tett inntil meg og tørket tårer og snørr. Noen ganger måtte jeg holde håret borte fra ansiktet hennes mens hun brakk seg. Kvalm av for mye alkohol eller bare tanken på å leve en dag til. Jeg klemte henne hardt, trøstet og vugget henne rolig igjen, gang etter gang.

Lærerne på skolen valgte å ignorere. Det er mulig de ikke visste hvordan de skulle gripe dette an og vegret seg for å gå inn i det.

Marta ønsket ikke leve. Dette var allment kjent i vår omgangskrets og på skolen. I tillegg til at hun fortalte det selv, så skrev hun det over alt hvor hun hadde vært, på skolepulten, skolebøker, busskur, venterom osv, så alle kunne lese. I skoletimene hendte det at hun rispet seg til blods på armene med passeren for så å tegne i sårene med sprittusj. Hun sa hun håpet det ville føre til blodforgiftning og død. Det var ingen som tok Marta på alvor. De fleste var for unge til å forstå dette. Mange syntes Marta var rar, sær, mørk og dyster, tøff og kald og holdt derfor avstand. Andre kom med vonde slengbemerkninger, til henne og bak ryggen hennes.

Men Marta var verken tøff eller kald og gråt mange bitre tårer på skuldrene mine over at hun ble så misforstått. Marta opplevde verden som kald og vond, hun følte ikke at hun hadde noen plass her. Lærerne på skolen valgte å ignorere. Det er mulig de ikke visste hvordan de skulle gripe dette an og vegret seg for å gå inn i det. Men hva som helst hadde vært bedre enn ignorering. Ved en anledning fikk klassen undervisning om selvmord når det dukket opp som tema i et av fagene. Med Marta til stede i klassen, fortalte læreren at man ikke trengte å bekymre seg for dem som åpent fortalte at de ønsket å dø. De som kom med slike uttalelser ønsket bare oppmerksomhet og endte ikke opp med å ta sitt eget liv. Denne “lærdommen” fikk Marta slengt i seg en dag hun kom med et bandasjert håndledd over 5 sting som lukket igjen to dype kutt. Marta hadde forsøkt å kutte pulsåren. «Du er for feig til å ta livet av deg».  Disse ubetenksomme ordene traff henne som en knyttneve i magen.

Etter denne hendelsen henvendte Martas familie seg til helsevesenet for å få hjelp. De ble avvist på grunn av kapasitetsproblemer og Marta fikk beskjed om å ta kontakt igjen om et år om hun ikke følte seg bedre innen dess. Jeg forstod senere at familien ikke var klar over hvordan hun hadde det, det hun viste ute blant folk, skjulte hun hjemme. Etter avvisningen fra helsevesenet ble jeg redd og gikk rundt de neste månedene og følte det var mitt ansvar å holde henne i livet siden ingen andre forstod hvor ille det faktisk stod til. Når du føler deg alene om å forsøke å holde hodet over vannet på en som ønsker å drukne, da drukner du nesten selv også.

Det kom ingen neste dag for Marta.

Når det nærmet seg juleferien var Marta lettere til sinns og sa hun hadde funnet fred. Jeg var glad og kjente jeg endelig kunne puste igjen. Juleferien kom, men den bragte ingen fred. Det var en fredag etter siste skoledag før jul, vi var sammen hele kvelden og skulle treffes igjen neste dag. Det kom ingen neste dag for Marta. På lille julaften stod jeg og så presten senke kisten med min kjære Marta ned i den kalde og mørke graven.

Jeg skriver dette innlegget fordi selvmord fortsatt er veldig tabubelagt, forbundet med lite forståelse og skamfølelse hos de som strever med slike tanker. Det blir da ekstra utfordrende både å be om og å ta imot hjelp. Når noen tar sitt eget liv, overføres skammen til de etterlatte. Man skal helst bære med seg sin sorg i stillhet og ikke plage omverdenen med den. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men altfor mange vil ikke høre om den slags. Det er både ubehagelig og uforståelig og derfor best å slippe å forholde seg til.

Jeg sluttet raskt å prate om Marta. Jeg flyttet hjemmefra og bort fra alt og alle bare 3 uker etter begravelsen, jeg var for sint til å klare å bo på det stedet mer. Heldigvis forstod mine foreldre dette og ordnet med hybel og kjørte flyttelass. Jeg har ingen minner fra denne perioden av livet mitt. På et vis klarte jeg å fullføre skoleåret før jeg flyttet igjen, og så èn gang til, rotløs som jeg var. Med stadig nye venner og omgangskretser var det ingen som kjente Marta. Stillheten som umiddelbart oppstår hos andre, ubehaget som er så tydelig å lese i andres ansikt når jeg forteller at hun døde for egen hånd, er vanskelig å håndtere. Ikke alle reagerer sånn, men det store flertallet gjør dessverre det.

De første årene hadde jeg et stort bilde av henne, lett synlig i en stor og skinnende ramme. Alle som kom hjem til meg la raskt merke til dette bildet og det ble alltid stilt mange spørsmål, “hvem er hun, hvorfor har du bildet av henne i en sånn ramme, hvor bor hun nå osv”. Jeg forsøkte alltid å svare unnvikende og vri meg unna å måtte si at hun var død. Fordi da kom alltid spørsmålet om hvordan hun døde. Det ble også alltid det siste spørsmålet før den som spurte raskt skiftet tema. En gang opplevde jeg faktisk å bli kjeftet på og skreket til fordi jeg fortalte akkurat hvordan hun valgte å gå. Det var for belastende å høre, jeg var egoistisk og hensynsløs som fortalte, sa hun. Så jeg sluttet helt å prate om henne.

Han valgte ikke å dø og da er det en akseptabel sorg, en sorg som ikke trenger å gjemmes bort.

Det store bildet i den fine rammen er for mange år siden gjemt bort på loftet. Bare et lite bilde får stå framme, gjemt bort på et lite synlig sted i stuen, uten ramme. Pappa har fått hedersplassen, i stor og ny skinnende ramme, lett synlig for alle. Ingen har noen gang reagert med annet enn sympati og omsorg når de hører at pappaen min døde, ingen blir stille eller utilpass om jeg forteller om pappa. Pappa døde nemlig av kreft, noe alle ser ut til å være enig om at bare er tragisk og trist, og det er det absolutt. Han valgte ikke å dø og da er det en akseptabel sorg, en sorg som ikke trenger å gjemmes bort.

Men det er også trist at noen har det så vondt at de ikke holder ut å leve, ikke orker å vente på at livet skal føles lettere. At noen velger å avslutte sitt eget liv, og kanskje ikke ønsker å dele med hele verden hvorfor, det blir for mange vanskelig å forstå. Det letteste å gjøre når man ikke forstår noe, er å ta avstand, velge å ikke forholde seg til det. Det finnes mange som har det vanskelig og som strever med å finne styrke til å komme seg gjennom tunge perioder i livet. De trenger å bli sett, og at noen strekker ut en hjelpende hånd. Det er ikke alt man trenger å forstå og man kan være tilstede for andre, være en betydningsfull støtte og gi omsorg uten å forstå alt. Det går helt fint, man må bare våge å være tilstede. Å kjenne på skam vil aldri hjelpe noen.

Min kjære Marta var så mye mer enn en trist jente som ønsket å dø. Hun var venninnen som alltid var der når jeg trengte henne, hun som holdt alle hemmeligheter. Hun hadde alltid en klem, et smil og noen oppmuntrende ord når jeg hadde en dårlig dag. Marta var varm, raus og den snilleste jeg visste. Hun ville gitt meg alt hun eide om jeg hadde sagt at jeg trengte det mer. Opp i alt som var tungt og trist, var det også mye latter og gode stunder. Vi la planer for fremtiden sammen. Vi skulle flytte på hybel sammen andre året på videregående og laget lister over hvem som skulle kjøpe hva til hybelen. Vi skulle gå på mange konserter sammen, reise og oppleve verden. En dag skulle vi møte mannen med stor M og gifte oss i matchende brudekjoler. Inspirert av musikkvideoen til November Rain, bestemte vi at den skulle være kort foran og lang bak. Jeg måtte virkelig lete for å finne en sånn kjole når jeg skulle gifte meg, men jeg fant den til slutt og da hadde jeg henne på en måte med meg på min bryllupsdag. Ingen var som Marta og hun var og er uerstattelig. Å følge henne gjennom disse tunge årene og til graven har vært en livserfaring jeg på mange måter skulle ønske jeg hadde vært foruten. Men jeg vet jeg likevel hadde gjort det igjen om jeg fikk valget. Alt i alt var det verdt årene jeg fikk sammen med henne. De ville jeg aldri vært foruten!

Dette er min historie om å være en såkalt etterlatt etter selvmord som det heter så fint. Personlig synes jeg at overlevende etter selvmord er en mer passende og beskrivende benevnelse. Det er noe man virkelig må overleve.