Læring for nyankomne minoritetselever under koronapandemien

Hvordan har koronapandemien påvirket læringssituasjonen til nyankomne minoritetselever i innføringsklassen på ungdomstrinnet?

Tekst: Elisabeth Harnes

I løpet av to måneder har lærere over hele landet byttet ut klasserom og daglig samvær med digitalt undervisningsopplegg. Som lærere flest har også Andrianne Skjold og Kristin Fagerheim omstilt seg på kort tid og etter beste evne bygget et digitalt klasserom for sine elever. Men det er en vesentlig faktor som skiller deres elever fra andre 8. 9. og 10.klassinger. Forskjellen er at de har kort botid i Norge hvorav flere har fluktbakgrunn og bare et par måneder bak seg på norsk skolebenk.

I en slik krise kommer det godt med at Skjold og Fagerheim begge har lang og rik fartstid som lærere for nyankomne elever. Mens Skjold har jobbet på feltet siden 1996, blant annet på Rosenhoff i Oslo, Universitetet i Bergen (norsk som andrespråk) og Nygård skole, har Fagerheim jobbet med nyankomne elever siden hun var ferdig utdannet i 1998 og har på fagfeltet 15 år bak seg på Nygård skole. De siste syv årene har de sammen jobbet på Rothaugen skole i Bergen som lærere i innføringsklasser for nyankomne minoritetselever på ungdomsskoletrinnet. I tillegg jobber Fagerheim to dager i uken som spesialrådgiver i etat for skole i Bergen kommune. Sammen har de utviklet læreverket «På Høyden».

Alternativ tilrettelagt undervisning

Da koronakrisen førte til stengte skoler var de begge glade for at de hadde lagt opp til en undervisning med fokus på digital kompetanse. Elevene mestret quizlet og kahoot, og brukte jevnlig en rekke apper og interaktive lærebøker. I tillegg mestret elevene å logge seg på Feide og bruke forskjellig elektroniske verktøy. Blant annet hadde elevene øvd seg på å lage Powerpoint, og for å kunne vise det frem på smartboarden, hadde de øvd seg på å sende presentasjoner på e-mail til lærerne.

• Før korona fikk elever som hadde utfordringer med innlogging eller annet teknisk, hjelp ganske umiddelbart.

– Samtidig hadde vi ikke fokus på å lære bort alt det tekniske, siden vår hovedgeskjeft er å lære dem norsk og klargjøre dem til å lære alle fag på norsk etterhvert. Etter at hjemmeskolen var et faktum, har vi angret på at vi tidligere ikke har jobbet mer med læringsplattformer som «It’s learning» eller «Google Classrom». Elevene var ikke vant til å hente oppgaveinstrukser eller levere inn på en læringsplattform. Majoritetsspråklige elever kan jo også ha vansker med dette, så det har ikke nødvendigvis bare med våre elever å gjøre, sier Skjold og Fagerheim.

Store overganger

– Første uken jobbet jeg fra åtte om morgenen til tolv om kvelden. For å komme i kontakt med elevene brukte vi video, «Messenger», «What`s app» og veiledet elevene gjennom det meste, sier Skjold. – Det første som måtte skje var at vi lærere måtte bygge videre på den kompetansen vi har opparbeidet oss fra undervisning i «real life» klasserom, for å gjøre bruk av den i det digitale klasserommet. Deretter måtte vi hjelpe elevene slik at de opparbeidet seg nok kompetanse til å lære i det digitale klasserommet, understreker Fagerheim.

De to første dagene av karantenen fikk lærerne lov av ledelsen på skolen til å møte elevene én og én fysisk, deretter fortsatte arbeidet med å veilede dem gjennom det digitale. Flere utfordringer dukket etter hvert opp.

– Hva gjør en lærer når eleven har lav digital kompetanse og plutselig får en feilmelding? Det viste seg å være en umulig oppgave å veilede gjennom videochat, da måtte vi møte elevene fysisk, sier Fagerheim.

Flere ganger har lærerne måttet dra hjem til elevene for å hjelpe med tekniske utfordringer. De opplever at mange innvandrerfamilier er ekstra redde for koronasmitte og lærerne som alltid ellers blir invitert inn, har opplevd at de ikke har fått komme inn i hjemmet i denne perioden, fordi familiene er svært redde for smitte. Da har de måttet finne kreative løsninger!

– En familie vi besøkte bodde heldigvis i første etasje og internett fungerte fra hagen. Så da ble vi stående med PC`en i hagen og veiledet derfra.  Vi opplever også at i mange av familiene er det svært mange brukere per PC som gjør at systemet ofte blir overbelastet. Når vi kommer på denne type hjemmebesøk er det ikke uvanlig å bli møtt av elever med munnbind og plasthansker. Redselen vi har vært vitne til opplever vi som svært høy i innvandrerfamilier. Vi er jo oppvokst i et samfunn der vi er vant til at ting går bra, at det order seg. Vi har inntrykk av at i veldige mange land, ikke bare Syria, Eritrea og Afghanistan, har man ikke tilsvarende opplevelser av at ting order seg. Koronasituasjonen oppleves derfor enda mer skremmende. For elever med fluktbakgrunn og ubearbeidede traumer, kan det tenkes at krisen vi står i kan føre til en re-traumatisering. De følte seg trygge i Norge, men nå oppleves det ikke trygt lenger. Når vi nordmenn blir fortalt fra myndighetene at vi kan møtes med to meters avstand, så har vi tillit til at dette er gode, trygge råd for å ta vare på oss og samfunnet vårt. Våre elever kan ha opplevd at myndighetene ikke vil dem vel. Dette er ikke nødvendigvis alltid våre ungdommers egne erfaringer, men deres foreldres erfaringer – og våre elever er også bærere av deres historie og følelser, sier Fagerheim og Skjold.

Hvordan det digitale klasserommet er forskjellig

– I de to første ukene var det en ganske heftig jobb å få våre elever påkoblet det digitale klasserommet. Det å få elevene til å mestre det tekniske og samtidig lære seg norsk, var utfordrende. Vi måtte hele tiden drive elementær dataopplæring parallelt med norskopplæringen. På et punkt tenkte vi at nå fungerer det. Men mange av våre elever fant ikke oppgavene sine igjen på PC`en, da de hadde glemt å slå den av eller legge ned faner. Nå snakker vi om nyankomne uten skolebakgrunn, presiserer Skjold. – De er god på mobil, men mestrer dårlig bruk av PC.  I en vanlig skolehverdag kunne vi ha vært der og ordnet opp fysisk. For oss som i utgangspunktet ikke har vært datalærere, var det mange aha- opplevelser. Etter hvert startet vi å møtes gruppevis på Google-Meet, dette både for å ivareta det muntlige, men også for å få til en samhandling med elevene.

«Habibi Andrianne, jeg elsker deg!» sier bestemor i det hun titter innom skjermen.

Den relasjonelle betydningen som forsvinner

– Vi opplevde en endring i arbeidet med det relasjonelle når vi ikke møtte elevene fysisk. Elevene har kort botid, begrenset språkforståelse, kommer fra ulike kulturer og trenger trygghet. Det som blir utfordrende i det digitale rom er at omsorgen og støtten lett kan bli forstått som krav og anklager. Siden vi ikke samles fysisk, så må vi lærere være tydeligere: «Du må!» «Du skal!» Eller du må ringe og si til en forelder «Din sønn gjør ikke leksene!» Der vi tidligere ville ha samhandlet med eleven og spurt: «Hva er det som gjør at du ikke har fått gjort leksen?» Dette for å utvikle en forståelse for elevens historie. Muligheten for denne type dialoger forsvinner i stor grad når en ikke møtes fysisk. Samspillet mellom lærer og elev blir ikke nødvendigvis så positivt. Når muligheten for samhandling hvor man forsøker å finne en løsning sammen med eleven er begrenset, påvirker det også elevens motivasjon.

– Møter på Meet og Teams, oppleves svært annerledes enn møter i klasserommet; muligheten for elevene å være aktive sammen forsvinner i stor grad. I våre Teams-møter deltar også storfamilien, det digitale klasserommet kan være støybelagt av borring, lekende barn eller familiemedlemmer som titter innom skjermen og hilser. Trangboddheten kom veldig frem. «Habibi Andrianne, jeg elsker deg!» sier bestemor i det hun titter innom skjermen. Det er mye varme og mye kaos. Når vi den første uken opplevde såpass mange forstyrrelser, så delte vi elevene i to grupper.

Hvordan tolke mellommenneskelig kommunikasjon i den virtuelle verden?

– I begynnelsen så tenkte jeg at koronakrisen kunne føre til noe positivt også i forhold til skolevegrerne vi jobber med. Med et allerede godt etablert skole-hjem samarbeid, måtte jo hjemmeskole være glimrende, nå kunne elevene endelig få jobbe hjemmefra. Men hva skjer? Elevene ville fremdeles ikke arbeide med skole og det ble enkelt å blokkere oss lærere slik at vi ikke fikk kontakt. Dette var en overraskelse i begynnelsen – noe som også vi erfarer gjelder alle elever, ikke bare minoritetsspråklige, understreker Skjold.

De elevene som er motivert av det sosiale, mister jo alt de er på skolen for.

– Noen elever kommer på skolen, fordi de synes det er gøy med det sosiale og kanskje synes det er litt gøy med læring. Så har du de elvene som er selvlærte, og har fremtidsmål og motivasjon. De elevene som er motivert av det sosiale, mister jo alt de er på skolen for. I begynnelsen tenkte jeg at nå har vi fått det til og vi får vi bort alle forstyrrelsene, endelig kan vi konsentrere oss om læring. Men jeg opplevde det motsatte, at flere blir umotiverte, sier Skjold. – Hun tror at noe av årsaken handler om at lærere får mindre muligheter til å motivere gjennom det digitale.

Fagerheim og Skjold arrangerer et digitalt møte om dagen med elevene. Når elevene begynner å chatte sammen, kan det sammenlignes med at de skriver lapper sammen i den virkelige klasserommet.

– Vi kan jo tenke at det er bra, at de tuller, men samtidig blir opplæringen satt på vent i mye større grad. I den virkelige verden har man begge deler. Når voksne har videomøter, slår du av mikrofonen for å unngå forstyrrelser, men da er det også veldig mye vanskeligere å ta ordet. Ungdommene er ikke like flinke til å vente på tur og vi opplever at enkelte melder seg ut av undervisningen i større grad. Når videoen også blir slått stadig oftere av i vårt digitale klasserom, kan man som lærer begynne å lure på om elevene er der?

Særlig bekymret for enkelte elever i denne perioden

– Vi opplever at enkelte elever med traumatiske erfaringer står i fare for å bli re-traumatiserte. Vi opplever at de har stort fokus på krisen og ser 24/7 på nyheter om korona. Det påvirker jo oss alle, men for sårbare elever kan det påvirke hverdagen i stor grad. Å ikke ha møtt et eneste menneske utenfor familien på flere uker, er krevende for mange. I familier med veldig mange barn, og kanskje en bestemor, en onkel og tante, så vil det jo også være mye støy og vanskelig å gjøre lekser. Vi har aldri før fått en slik innsikt i hjemmesituasjonen som nå under korona. Vi snakker om at skolen reproduserer forskjeller – noe som har blitt enda tydeligere i denne koronakrisen.

Komplekse traumer og trangboddhet

– I min familie har vi to voksne og to barn i et stort hus, og er takknemlig at vi kan snakke i hvert vårt rom.  I våre elevers kontekst snakker vi om 8- 10 mennesker på 50 kvadratmeter, hvor alt skal foregå 24/7. Det er en enormt belastning og helt naturlig at det utvikler seg lettere aggresjon. At toleransevinduet blir trangere i en slik setting er det ingen tvil om, sier Fagerheim.

– Jeg spurte en elev her om dagen siden det var så støyete: «Har du ikke et roligere sted?» «Nei, det er slik det er» svarte han. Da er det ingenting å gjøre. Skal man slå av mikrofonen? Nei, det går ikke. Først var jeg veldig entusiastisk og tenkte dette var kjempebra. Jeg er i grunnen ganske stolt over hva jeg har fått til. Jeg ser samtidig at det er veldig mye av det samme mønsteret som før. Men jeg som lærer har garantert lært mye, sier Skjold.

 I våre elevers kontekst snakker vi om 8- 10 mennesker på 50 kvadratmeter, hvor alt skal foregå 24/7.

– Skolen har som mål å utjevner forskjeller, det lykkes vi dessverre ikke alltid med. I media har det vært fokus på at foreldre går inn og fungerer som substituttlærere for sine barn. Foreldrene får da et mer reelt syn på sine barn og deres læring og mange skjønner faktisk at poden ikke var så fink i matte som de trodde. Noen foreldre har ikke den muligheten til å støtte sine barn med skolearbeidet da de verken har skolebakgrunn eller snakker språket som skolen bruker. Analfabeter kan selvfølgelige være like gode motivatorer for sine barn, men ikke på det faglige plan. Reproduksjon av ulikheter forsterker seg enormt. Ingen må komme til den konklusjonen at den digitale undervisningen er et  godt nok alternativ, understreker Fagerheim.

Lærer og elevrelasjonen kan ikke forsvinne

– Det som er enormt viktig å si er at elev-lærer situasjonen ikke kan forsvinne. Relasjonsbygging skjer når man går bort til en elev og setter deg på huk og sier at jeg ser at du er lei deg og snakker der og da. Eller lage en kopp te og setter seg ned og senke ned skuldrene før vi begynner samtalen.

– Vi tør nesten ikke å tenke på om koronapandemien hadde skjedd på høsten. Da hadde vi ikke hatt en sjanse til å lære våre elever noe.  Nå er vi så heldige å hatt et par måneder til relasjonsbygging i forkant, som er et språk og fundamentet for læring. Når det åpner opp igjen må vi i gang med relasjonsbygging igjen, sier Fagerheim og Skjold.

Relasjonsbygging skjer når man går bort til en elev og setter deg på huk og sier at jeg ser at du er lei deg og snakker der og da.

Nyankomne elevers følelse av trygghet forsvinner i det digitale

– Vi er opptatt av at om elevene skal lære, så må de være aktive. Det kan ikke være en tradisjonell undervisning der læreren snakker og elevene lytter. Våre elever er vant til å jobbe mye fra dag én og vi stiller høye krav og forventninger til dem. Disse prinsippene har vi tatt med over i den digitale skolen. De får mye tekst de skal lese hver dag. De må også skrive hver dag. Men det innlæring handler om, er selve prosesseringen. Vi driver ikke med kunnskapsformidling, men å utvikle en ny identitet i et nytt samfunn og i en ny kultur. Våre elever skal reflektere over så utrolig mye i denne perioden. I videomøtene forsøker vi også å snakke om hva vi har lest. Om vi for eksempel leser et stykke om flukt, så snakker vi om det å komme bort fra hverandre på flukt. «Kjenner du om noen som har kommet bort fra hverandre fra flukt?» «Hva tenker du om dette?»  Men i korona-tiden erfarer vi at det ikke når fram på samme måte.  Å dele med hverandre krever trygghet, og da er man avhengig av å se andres mimikk. Hvordan kan man føler trygghet nok til å dele når man ikke ser ansiktsuttrykkene på de andre?  Vi har for eksempel en elev som ikke mestrer lesing så godt. Nå vegrer han seg desto sterkere fordi han trenger at klassen heier på ham, som de gjorde før. Det kan man ikke erfare digitalt.

Det sosiokulturelle læringssynet

– Vårt klasserom preges av det sosiokulturelle læringssynet. Vi lærere er ikke de eneste som sitter med kunnskap, det gjør også elevene. Elevene har mye kompetanse, det er vi lærere som legger til rette for at de får vist den og videreutviklet eksisterende kompetanse. I vårt vanlige klasserom sitter vi i en sirkel når vi skal dele slik at alle kan ha full oversikt. Det er spesielt viktig for dem som har en traumehistorikk. Om man som traumatisert tenker at skolen er utrygg, kan man for eksempel få sitte nærmere døren slike at eleven har kontroll over hva som skjer.

– Vi vet at utrygge barn ikke lærer særlig godt. Det fungerer ikke å si til en ungdom at du skal lære fordi jeg sier det, understreker Fagerheim. – Når vi ikke kan samhandle med elevene faller noe av denne tryggheten bort.

– Ta for eksempel en hvit løgn. Eleven er forsinket til skolen og forteller at bussen kommer for seint. Da får du vanligvis i gang en samtale rundt fraværet. Når bussen er forsinket tre ganger, da spør du: «Hva gjør du før du kommer for seint, henter du småsøsken, dusjer du, ber du?» Da er det ikke bussen som kommer for seint, men det er du som har for mange arbeidsoppgaver i forkant. I det digitale klasserommet, kan en løgn været at datamaskinen er tom for strøm, noe som er vanskelig å skjønne er tilfellet, når det er bare å sette inn en lader. Men i den digitale verden så får man får ikke til den samtalen.

Når den sirkulære dialogen faller bort

– Når er den sirkulære dialogen faller bort, forsvinner opplevelsen av at informasjonen eller kommunikasjonen er ment som omsorg. I den digitale verden kan det føles som anklage og straff.

– Jeg hadde en situasjon hvor jeg ga en elev 80 av 100 poeng til en som vanligvis får 100.  «Nå får du 80 av 100 poeng fordi jeg vet at du kan gjøre det om du jobber litt hardere» etterfulgt med et smilefjes.  Jeg så ikke gutten igjen på skjermen på 3 dager. Når han kom tilbake snakket han ikke, men bare hvisket som om det var noe galt med mikrofonen. Dette er en gutt som vanligvis aldri er borte fra skolen.

– I innføringsklassene i Bergen er vi stort sett to lærere. I den digitale skolen er vi heldige som har hverandre som kollegaer. Det å kunne reflektere rundt hvordan vi legger det opp pedagogisk, didaktisk og relasjonslæring er viktig, også i det digitale klasserommet. For eksempel, så opplever vi at chattingen forstyrrer undervisningen. Vi kan jo velge å tolke det som boikott. Når jeg snakker om teksten vi har lest og får ingen respons, samtidig som jeg skal følge med på chatten og finne ut av de 100 chattene: Er dette gøy for alle? Er de greie med hverandre? Er dette mobbing?  Det er en umulig oppgave. Man klarer ikke å holde en digital undervisning og samtidig følge med og analysere chatten. Mobbing kan være diffust og vanskelig å oppdage digitalt.

Vi vet at utrygge barn ikke lærer særlig godt.

– Om vi tar en telefon etterpå og ringer, kan det oppleves som en anklage fordi man ikke ser kroppsspråket. Om tilsvarende hadde skjedd når vi sitter tett og leser i klasserommet, hadde vi flyttet øyene, holdt øyekontakt og eleven hadde gitt seg med en gang. Han ville oppdaget at han er sett og ikke anerkjent, og vi hadde tatt dialogen etterpå. Alt dette forsvinner i det digitale klasserommet.

– Mange av våre elever forteller om hvordan læreryrket i deres hjemland ikke innebærer noen form for sosial fostring, når læreren er ferdig med undervisningen så drar han. De forteller at enten ligger du nede eller så ligger du oppe. Dermed må elevene regulere og posisjonere seg selv. De må hevde seg på en måte for å være på toppen og der ligger også mange av mobberne. 

– Vi er opptatt av at mobbere også skal få muligheten til å utvikle seg – hvordan vi skal regulere dem sosialt og emosjonelt i den digitale verden, understreker Fagerheim.

Hvordan koronapandemien har påvirket elevgruppen

– Elevenes liv og opplæring har i stor grad blitt satt på vent. I den grad vi har klart å opprettholde norskopplæring så er det en bonus. Mange av elevene har samtidig hatt livene mye på vent tidligere og ser ut til å takle det bra. Det ser ikke ut som de lider eller takler det dårlig. I de hjemmene hvor det er veldig trangbodd og de ikke har bodd med relasjonene de bor sammen med tidligere, kan det bli mye. De som bor i de samme familiekonstellasjonene går det greiere med. Det å komme til et nytt land i ung skolealder, hvor de skal lære kultur, norsk og få venner og nye relasjoner – det er den prosessen som er satt på vent.  Samtidig er det en anstrengende prosess og det få en «time-out», tror jeg noen også har satt pris på.

– I starten fikk jeg tilbakemelding fra en far: «Dette er så bra! For nå får hele familien lov til å lære norsk!» Så jeg tror at noen har opplevd skolen som nærmere.

Er det råd dere vil dele med andre lærere?

– Bygg relasjoner i fredens tid, fordi når du kommer i en utfordrende situasjon så trenger du de gode relasjonene.

– Jeg er glad for at vi har hatt en veldig strukturert opplegg i forkant av koronautbruddet, hvor elevene har blitt presentert for en rytme. De har blitt forberedt på skolen, gjort leksen hjemme og bearbeidet stoffet sammen på skolen neste dag. Akkurat det ser vi fruktene av.  Jeg tror at elevene kjenner igjen strukturen i det vi holder på med – og kjenner igjen rytmen i læringen. Det er ikke bare didaktiske grep, men det er forberedende for undervisningen- siden de skal inn i ordinær undervisning i alle fag etterhvert. På denne måten kunne vi fortsette der vi slapp når vi hadde lært det digitale. Vi har lært at vi må fortsette med læringsplattformer. Dersom elevene skal bli klare for et såpass digitalisert samfunn må kompetansen styrkes og vi må jobbe mye mer med data integrert inn i undervisningen, enn vi har gjort tidligere. Både som verktøy og plattform, men det kan aldri erstatte de gode relasjonene.