Politimyndigheter på tvers av landet melder om økning i straffesaker blant mindreårige.

Tekst: Julie F. Andreassen, Beate Gauden, Linda R. Kvalvik, Mette E. Garmannslund, Sindre F. Andreassen og Steinar Hvål

---

Politileder i Bergen, Askøy og Øygarden, Morten Ørn, sier at dette spesielt omhandler barn og ungdom i aldersgruppen 12-15 år.  I Oslo meldes det om en økning på 50 prosent i saker med mistenkte mellom 10-17 år, i første halvår av 2023, sammenlignet med året før. Når det gjelder voldssaker blant ungdom, så oppgir mange politidistrikt at vi i 2023 har den høyeste forekomsten de siste fem årene.

I et leserinnlegg publisert i BT 09.11.23 tar lærer, John Glenn Robertsen, til orde for å senke den kriminelle lavalder til 13 år. Og han er ikke alene. Dette har vært tema i flere kronikker den siste tiden.

Vi har forståelse for Robertsens og andres bekymring for kriminalitet, vold og rus blant unge. Vi er også enige i at det er et presserende behov for å ta tak i disse utfordringene på en måte som fungerer.

Straffeforfølging = trygt samfunn?

Vi tror ikke at å straffeforfølge 13-åringer vil redusere forekomsten av ungdomskriminalitet. Vi tenker at denne tilnærming ikke tar hensyn til det komplekse livet mange barn, unge og familier lever. Dersom straff hadde vært svaret, ville verden trolig allerede sett annerledes ut.

Som representanter for tjenester med kunnskap fra praksis, forskning og fagutvikling på lokalt og nasjonalt nivå, vet vi at det finnes lite støtte for at straffeforfølgning av unge skal komme den som bryter loven eller oss som samfunn til gode. Vi tror ikke at å senke kriminell lavalder er løsningen på ungdomskriminalitet, og det er flere grunner til dette.

Hvorfor blir noen mindreårige kriminelle?

Ungdomskriminalitet skjer ikke i et vakuum. Unge som begår kriminelle handlinger, gjerne flere ganger, kjennetegnes ofte av svakere oppvekstsvilkår. Andelen som har opplevd vold, overgrep og omsorgssvikt er stor. Unge som bryter loven er de samme som er særlig utsatt for selvmord, psykisk uhelse, arbeidsuførhet og rusmisbruk som voksne.

Foreldrene til disse barna lever gjerne i økonomisk utenforskap, har lavere utdanningsnivå og ofte vært straffet for kriminelle handlinger selv. Fengselsstraff eller andre straffereaksjoner for unge lovbrytere kan være en måte å sikre den problematiske og sosiale arven, heller enn å stoppe den. Det er ikke ønskelig for ungdommen, eller for samfunnet ellers. Som samfunn har vi et ansvar for å forebygge at utenforskap går i arv. Dette gjør vi ved lene oss inn mot de som sliter. Ikke ved å skyve de lengre ut i utenforskap.

Utviklingen av barne- og ungdomshjernen fortsetter godt inn i 20-årene. En 13-åring har ikke forutsetninger for å fullt ut forstå omfanget av sine handlinger. 13-åringen vil ofte handle ut fra de erfaringer de har hatt så langt i livet. Det er ikke en floskel når vi sier at vi kan se tegn til skjevutvikling og sosiale vansker allerede i barnehagen.

Unge som bryter loven er oftere barn som kommer inn i ungdomstiden med flere tapsopplevelser, tunge livsbelastninger, mindre sosial støtte og mindre penger enn andre.

Konsekvensen av straff

I Norge har straff to formål. Det ene er at straff skal virke individualpreventivt. Altså forebygge at den som bryter loven gjør nye straffbare handlinger. Vi tror ikke at bøter eller andre harde sanksjoner forebygger at en 13-åring gjør nye lovbrudd. Snarere tvert imot.

Straffens andre formål er at den skal være allmennpreventiv og skjerme samfunnet. Det tror vi heller ikke at man vil oppnå ved å senke den kriminelle lavalderen. En straffereaksjon vil med høy sannsynlighet tilføre enda en vond livsbelastning. Det vil gjøre det enda vanskeligere å tilpasse seg et samfunn en allerede opplever å være på utsiden av. En skal ikke undervurdere effekten et kriminelt rulleblad i ung alder får på den straffedes selvbilde.

Alternativer til straff

Den verdenskjente nevropsykologen Olding Hebb sa i 1949 at hjernen er bruksavhengig og at «neurones that fires together, wires together». Det betyr at den primært formes og utvikles gjennom stimulering, slik også muskler i kroppen styrkes ved stimulering og svekkes ved understimulering.

Enkeltindivid og samfunn tjener på at det legges til rette for at prososiale funksjoner stimuleres i alle unge hjerner. Mestringsevne, nysgjerrighet, indre motivasjon, empati og sosialt engasjement er bra. La tiltakene bygge opp om disse.

Det finnes mange forebyggende tiltak som styrker den enkelte familie og de unges forutsetninger for positiv utvikling, som hjelper den enkelte ungdom ut i jobb eller til en skolehverdag som de mestrer. Ikke minst er det viktig med sosiale relasjoner som stimulerer de riktige nervebanene i hjernen vår.

Sosionomer, lærere og psykologer har et ansvar for å møte den enkelte ungdom med positive forventninger og en holdning som styrker ungdommens tillit til voksne og til hjelpe- og oppveksttjenester. Dette bidrar til positiv utvikling. De fleste av oss vokser på å oppleve tillit og ansvar.

Hva foreslår vi?

Alle som møter barn og unge i sitt arbeid må ha kunnskap om ulike typer utenforskap; om det er fattigdom, traumebelastninger, lite nettverk eller andre faktorer som kan gjøre livet litt tyngre å leve. Ved å styrke grunnkompetansen til eksempelvis ansatte i skole og barnehage, så får de muligheten til å være en enda sterkere forebyggende kraft.

Vi kan se tegn til skjevutvikling tidlig. Vi bør ha treffsikre, individuelt tilpassede, fleksible og «tunge» nok forebyggende tiltak tilgjengelig for familier som strever. Disse bør kunne tilbys lenge før man har behov for vedtaksbaserte tjenester fra for eksempel barnevern. Den nye oppvekstreformen understreker viktigheten av forebygging og tidlig innsats i kommunene.

Det er også plass til treffsikre straffereaksjoner, som tar sikte på å hjelpe. Mange unge har fått hjelp gjennom tiltak som Tidlig Ute, Ungdomsstraff og Ungdomsoppfølging i Konfliktrådet, eller i ungdomsfengsel. Ungdomsfengsel er heldigvis noe som er, og bør være, aktuelt for de aller færreste.

Ungdom i lavinntektsfamilier bør få hjelp til tilgang til arbeidsmarkedet, som Abdullah. Det vil redusere motivasjon for vinningskriminalitet, samt redusere økonomisk utenforskap og gi mestring for den enkelte.

Vi heier på historien om fotballdommer Saggi og ungdommen som kastet en flaske i hodet på ham. Fremfor å forfølge et straffespor, valgte Saggi å tilby kjøretur, kameratskap og inkludering. Saggi ville inspirere og legge til rette for læring. Det endte godt.