Utelater du det digitale livet i en samtale med ungdom, går du glipp av viktig informasjon. En ny nettressurs fra RVTS-ene har fokus på selvskading og selvmordstematikk i sosiale medier.

– Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg må gå mye lenger i å prøve å forstå unge. Deres digitale verden er virkelig og viktig for dem, selv om den framstår litt utilgjengelig og usynlig for meg som voksen, sier prosjektleder Ingrid Sæbø Møllen.

Nysgjerrig på livet på nett

Den nye ressursen fra RVTS-ene består av nettsiden selvskading-some.no og kompendiet «Selvskading og selvmordstematikk i sosiale medier – hvordan møte barn og unge». På nettsiden finner du fire filmer med tilhørende refleksjonsoppgaver som kan gjøre deg mer forberedt i å møte unge som sliter med selvskading og suicidalitet.

– Dersom vi skal få gode samtaler og kunne hjelpe unge, må vi også være nysgjerrige på livet deres på nett. Hvis du ikke tar ungdommenes liv på sosiale medier med inn i samtalen, går du ofte glipp av viktig informasjon som de ikke kommuniserer på andre steder eller på andre måter, sier Lill-Monika Limyr-Grimeland som har mange års erfaring med å jobbe terapeutisk med ungdommer.

Hun er en av dem som har vært involvert i arbeidet med den nye ressursen.

– Gjennom dette arbeidet har jeg også blitt minnet om ungdommers behov for å kommunisere med hverandre. Vi må hjelpe dem til å dele tryggere, heller enn å tenke at de skal slutte å samtale i sosiale medier om ting som er vanskelig, sier Møllen.

Ville helst hatt trygge og tilgjengelige voksne

I 2021 fikk de fem RVTS-ene tildelt midler fra Helsedirektoratet for å utarbeide kompetansemateriell, og videreformidle kunnskap om selvskading og selvmordstematikk på internett. I tillegg har erfaringsmedarbeider Ingebjørg Blindheim delt egne opplevelser og refleksjoner etter år fra selvskadingsgrupper i sosiale medier. Gjennom hennes nettverk har mellom 40 og 50 ungdommer bidratt med innspill. Ungdommene deler både klokt, tydelig og med en sterk appell til voksne hjelpere.

Blant annet går det fram at flere av de unge som har oppsøkt grupper på sosiale medier for å samtale om og å dele erfaringer med selvskading og selvmord, sier de helst ville ha pratet med en voksen hvis det hadde vært trygge og tilgjengelige voksenpersoner rundt dem.

Blindheim forteller at selvskading i ulike former, og andre destruktive handlinger, blir et språk for hvordan man har det, hvis man ikke har annet språk, eller tør si det med ord.

– For noen unge er det skummelt å verbalt be om hjelp, fordi de frykter å bli avvist. Det kan være lettere å indirekte la andre oppdage selvskading, og overlate til andre å konkludere at det er behov for hjelp, fremfor å risikere en direkte avvisning.

Nysgjerrige innvandrere i det digitale

Tall fra Ungdata viser at 16,2 % av unge mellom 12–18 år har selvskadet (Tørmoen et al., 2020). Blant de som rapporterer selvskading, er både ungdommer som skader seg ofte, og de som skader seg én eller noen få ganger. For noen kan selvskadingen være forbigående, mens for andre kan den vare over lengre tid.

I tidsperioden 2017–2019 rapporterte 35 % av norske barn i alderen 11–17 år og over 50 % av jenter i alderen 14–17 år, at de har sett på eller deltatt i diskusjoner om måter å utøve selvskading på. 26 % har vært eksponert for fora der måter å begå selvmord på diskuteres (Staksrud & Olafsson, 2019).

– Jeg kan selv kjenne meg som en innvandrer i det digitale, men ut fra funnene i rapporten er jeg ikke i tvil om at jeg må sette meg inn i sosiale medier for å møte unge på en nysgjerrig og åpen måte. Det kan være vanskelig å beholde den positive nysgjerrigheten, og det kan kreve litt mye energi å skulle sette seg inn i en så annerledes verden jeg ikke forstår. Men det er viktig at vi gjør det, sier Møllen.