Street-mentor Abdi

Et rop om hjelp

Desperat etter å finne hjelp til sine kompiser som sleit, googlet han en dag adressen til kommunen og trappet opp på rådhuset. 

– Jeg kom egentlig helt ut av det blå da jeg banket på døren til Bergen kommune. Jeg var veldig bekymret for en del ting i miljøet knyttet til vold og rus. En av sakene endte faktisk med døden, sier Abdi. Siden jeg ikke har gått på høgskole, visste jeg ikke hvordan ting funket og hva ulike titler betyr. Men jeg ble henvist til ulike kontorer og ansatte som til slutt ledet meg til byrådsavdelingen for inkludering og integrering, og spesialrådgiver Sølve Sætre.

– Hva hadde du på hjertet? 

– Jeg var veldig bekymret for hva jeg så på gaten, også før drapet på Circle Key. Jeg så hvordan flere av guttene forandret seg og jeg kjente dem ikke igjen lengre. Mitt største ønske var å kunne jobbe med miljøet, men jeg innså at jeg ikke kunne gjøre det alene. Det var behov for hjelp utenfra og et sted hvor guttene mine kunne være. Sølve koblet meg til MIL som var rause og inviterte oss inn. I begynnelsen fikk vi låne deres lokaler, som hjalp mye. På det tidspunktet kjente jeg faktisk ikke til hvordan MIL jobbet og trodde at de bare drev med idrett, noe som viste seg å være helt feil.  MIL er så mye mer; det de er sterkest på er faktisk det sosiale arbeidet, understreker Abdi.

Fra Mil sin sommerleir i 2020 (Abdi med rosa redningsvest).

Et raust hjertelag

Det er ingen tvil om at Abdi har et raust hjertelag ovenfor ungdommer som faller utenfor og jeg undrer meg over hvor drivkraften kommer fra.

– Når jeg ser, så må jeg handle. Det er mitt menneskelig ansvar, understreker Abdi med en myndig, men lun mine.

Det vanker mange lovord om Abdi, både fra moské, politi og kommune.  Det er nettopp dette rause hjertelaget og evnen til å transformere blikk til handling som har gjort han ettertraktet både for ungdommer i miljøet, men også i hjelpeapparatet.

Han forteller at han i fjor fikk muligheten til å delta på RVTS Vest sin mentoropplæring mot radikalisering og voldelig ekstremisme. 

– Det var faktisk på en mentornettverkssamling hos RVTS Vest at jeg traff på og ble kjent med avdelingsleder i Utekontakten. Hun hadde hørt om meg og plutselig en dag ringer hun meg og sier at de kanskje hadde en jobb for meg som erfaringskonsulent, smiler han.

Abdi skjønte ikke helt hva det gikk ut på og måtte igjen bruke google for å finne en forklaring.

– Wow, jeg, Abdi. Hva skulle jeg gjøre der? Hvordan kunne jeg bidra? Var spørsmål som surret i hodet mitt.  En av de nye kollegaene i Utekontakten kjente meg faktisk igjen fra tidligere. Ikke fra jobb, men fra gata, sier Ali, og tilføyer:

– Den gangen forsto jeg ikke hva Utekontakten var og at de faktisk ville hjelpe meg. Utryggheten gjorde at jeg var taktisk, løy og oppga feil navn og nasjonalitet til feltarbeiderne. Jeg sa jeg var Oromo fra Etiopia.

Fra bekymret kompis til fast ansatt sosialarbeider

7 måneder etter han trappet opp på rådhuset jobber han nå i en 20% stilling hos MIL og 50% stilling hos Utekontakten i Bergen kommune. Han forteller at stillingene overlapper hverandre, selv om det er to veldig forskjellige stillinger.

– Jeg liker å ha det slik det er nå, fordi da kan jeg gjøre mest mulig for ungdommene. MIL har et psykososialt tilbud og gruppebasert oppfølging for ungdommer, men i Utekontakten er jeg ansatt som erfaringskonsulent ovenfor ungdommer som man ikke vanligvis treffer ute. Jeg har samtidig et stort nettverk med behov og bringer dem inn til Utekontakten hvor de får hjelpen de trenger gjennom DUE (Der ungdommen er).

– Hvordan vil du beskrive deg selv som hjelper?

– En allsidig sosialarbeider som er flink med folk.  Jeg er god på å gi praktiske råd og veiledning.

Hva er din motivasjon og driv bak engasjementet?

Abdi forteller at han liker og blir inspirert av å være med ungdommer.

– I tillegg til å hjelpe mennesker rundt meg, beskytter jeg samtidig meg selv i dette. Jeg kommer fra et tøft miljø i Bergen og det er veldig lett å falle tilbake. Jeg åpnet opp for en annen måte å leve på, selv om jeg i flere år i forkant hadde hatt døren på gløtt en stund og hadde åpnet og lukket døren om hverandre.  Men i 2017 da stengte jeg døren helt og fant en start fra bunnen av. Jeg tok loven i egne hender og banket på dører både til kommunen og moskeen. På den tiden var det også mye muslimhat og diskriminering og ungdommene følte seg utrygge. Selv om de var muslimer, kjente de ikke til moskeen. Jeg tok kontakt med imamene ved Bergen Moske som inviterte oss inn i varmen. Det var viktig for at ungdommene fra gata skulle erfare at det ikke var farlig, sier Abdi. Jeg arrangerte FIFA turneringer i moskeene for moskéfremmede ungdommer. Det sier seg selv at de var ukjente for dette miljøet når de ikke vet hvor doen i moskeen er, ler Abdi.

– Hva drømmer du om?

– Jeg sover ikke nok til å drømme.

– Betyr det at du allerede lever drømmen din?

– Ja, det vil jeg si. Nå liker jeg faktisk å våkne opp. Slik har det ikke alltid vært. Før likte jeg å sove meg gjennom dagene.

En religiøs og åndelig reise

– Religion har også hjulpet meg med å finne en mening i livet. Når jeg måtte stenge døren og åpne en ny, så gikk jeg tilbake og leste om Islam, ble kjent med moskeen og begynte å stille spørsmål. Jeg trodde aldri jeg skulle arbeide med ungdommer på denne måten og så det ikke komme. Hele denne prosessen var aldri bevisst, men det skjedde gradvis, sier Abdi.

Fra frykt til vennskap med politi

Etter SIAN-hendelsen på Torgalmenningen i fjor var det store spenninger og mye frykt i ulike ungdomsmiljø. MIL inviterte inn politiet og andre samarbeidspartnere for å møte utsatt og berørt ungdom i samtalegrupper.

– På én av disse samlingene husker jeg at jeg spilte bordtennis med uniformert politi. Det endte opp med at politiet vant fordi jeg skalv så mye. Det var uniformen som gjorde at jeg ble såpass nervøs, sier Abdi alvorlig, og fortsetter: politiet er jo også folk, men det er mye bedre å være sammen med dem i sivilt.

Håp og drømmer for et utsatt miljø

– Jeg ønsker at ungdommene skal ha det bra. Jeg er i posisjon, men det er ikke alltid like gøy, av og til må de for eksempel i fengsel, men jeg forsøker å være der for dem uansett omstendeligheter. Om det blir mange skjebner på en gang, kan det være tøft, sier Abdi. 

Han påpeker at det er mange utfordringer å ta tak i, særlig i det somaliske miljøet.

– Det handler om at dette er den største innvandrergruppen i Bergen og mange av deres behov har ikke blitt møtt i tide. Utekontakten har jo hatt tjenester i alle år. Når jeg ser alt de kan bidra med får jeg sjokk og tenker: hvordan er det mulig at alt dette ikke har nådd frem? De holder faktisk til rett ved siden av Bystasjonen hvor folk henger, men har likevel vært usynlig for mitt miljø.

Mannsrollen, tabuer og psykisk helse

– Å forandre livet sitt handler også om å våge å snakke om følelser. Men om man snakker om følelser så fremstår man ofte som rar i disse miljøene. Det er på en måte et tabu, understreker Abdi. 

– Siden jeg begynte i jobben har vi faktisk arrangert flere workshops om disse temaene og jeg har bevisst rekruttert ungdom som sliter. Med seg på laget har de hentet en somalisk psykoterapeut og tidligere imam fra Oslo. Poenget med workshopene har vært å forklare psykisk helse i en religiøs og kulturell kontekst. Det er viktig at ungdommene får muligheten til å få kunnskap til å skjønne sine symptomer i en trygg kontekst og på sitt eget morsmål. Og ikke minst få muligheten til å få svar på sine spørsmål. Jeg forventet aldri den overveldende positive responsen jeg har mottatt fra miljøet, sier Abdi entusiastisk.  – Første workshopen arrangerte vi først for den somaliske MIL- gruppen. Resultatet var at mange meldte seg til psykologisk oppfølging.  Ingen kan gjemme seg bak religion og bruke det som en unnskyldning. Det er faktisk mye psykologi i islam også og vi snakker for eksempel om psykisk helse og åndsmakter.

Det viste seg at behovet var større enn bare én workshop, og i samarbeid med MIL og Utekontakten har de arrangert tre nye samlinger med rundt femti unge voksne somaliere per workshop. Alt på somalisk.

Fysisk aktivitet, integrering og lederskap

– Jeg har nylig begynt å trene fotball for MIL også, det er viktig at gjengen jeg rekrutterte fra gata får et helhetlig tilbud. Vi har laget både et seniorlag og et juniorlag og vi har fått trenere som har tatt dommerkurset.

For guttene omtales han både som «papa», venn og onkel. Dette er mye mer enn fotball, presiserer Abdi. – For å kunne være en del av MIL må de respektere verdiene til MIL. Samtidig får de et nytt positivt nettverk med seg i livet. Jeg håper med tiden at vi også får rekruttert flere somaliske kvinnelige ungdomsledere. De trenger også et sted å stimuleres og utvide sin verden mellom skole og hjem, sier Abdi.

Han er opptatt av at det urbane somaliske ungdomsmiljøet skal ivaretas og integreres i det norske samfunnet. Han innser samtidig at det kan være mange hindringer på veien. Bare det å finne seg en jobb kan oppleves vanskelig og utfordrende for mange. Nylig trappet han opp på kontoret til lederen av Foodora med følgende replikk: – Jeg kan gjøre det lett for dere og dere kan spare mye penger.

Ikke lenge etter hadde 15 av hans ungdommer jobb i Foodora.

Å fylle livet med mening og innhold har ikke vært en selvfølgelighet for Abdis ungdommer.

Det er fortsatt gata som gjelder, men nå syklende i rosa uniformer på byens brostein for å levere mat til byens sultne innbyggere.