Traumebevisst matpakkesmører ønskes

Foto: Screenshot, bufdir.no

Du har gjerne sett plakater på lyktestolper, busskur og oppslagstavler i lokalbutikken i sommer. Plakater som tilsynelatende er skrevet av barn selv som ønsker seg fosterhjem. «Søker noen som kan lære meg å sykle», «Trenger noen som kan si nei», «Forbilde søkes», «Noen som kan lese eventyr for meg, synge godnattsang», og så videre.

Av Maren Aase Folgerø

Du har kanskje også sett videosnutten om gutten som fant en tom matboks, som er delt over 200 millioner ganger i hele verden.

I november i fjor satt en jente på et barnerom ved kjøpesenteret Sundt i Bergen, med en stol utenfor vinduet hvor forbipasserende, kjente fjes som ordføreren Marthe Mjøs Pedersen og andre, leste eventyret «Jenta som alle glemte». Eventyret handler om Emma som har et sårt behov for et nytt hjem. Hovedbudskapet var «det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.»

Slike kampanjer har vi i Fosterhjemstjenesten hatt både lokalt og nasjonalt. Er du på Facebook har du nok fått med deg at det stadig er behov for fosterhjem. Facebook- kampanjene skal appellere til hjelperen i oss; kan du gi omsorg i form av å smøre matpakker, lese eventyr og tilby en god armkrok, er du god nok som fosterhjem. Kampanjene trekker til seg mange gode mennesker. De tar kontakt med oss, blir vurdert om de har det som skal til for å gå på kurs, for siden å bli et godt fosterhjem for en jente eller gutt.

Vi er utrolig takknemlige for alle som tar kontakt, og for all den gode omsorgen som blir gitt til barn i hele regionen vår. Mange barn som ikke hadde en lys fremtid har nå fått bedre grunnlag for å klare seg videre i livet.

De tar kontakt med oss, blir vurdert om de har det som skal til for å gå på kurs, for siden å bli et godt fosterhjem for en jente eller gutt.

Så hvorfor bruker jeg min stemme til å skrive om behovet for fosterhjem? Min jobb går ut på å finne gode fosterhjem. Og til tross for alle gode fosterforeldre vi har kontakt med, er det fortsatt noen vi ikke har lykkes i å finne det rette hjemmet til ennå. I dag er det 40 barn i Hordaland som ikke har fått fosterhjem. Hva er det disse barna trenger som våre fosterhjem ikke kan tilby?

Barnevernet i Norge får mye kritikk, men de gjør også en formidabel innsats for å hjelpe barna og foreldrene i familien før det går så langt at de eventuelt må flytte i fosterhjem.  Aldri har så mange barn og familier fått hjelp fra barnevernet i form av veiledning, støtte og økonomisk hjelp. Andelen barn som får hjelp blant sine egne foreldre eller i egen familie eller nettverk har økt kraftig de siste årene. Vi er faktisk oppe i 50 % fosterhjem rekruttert fra familiens egne. Dette er en positiv utvikling innen barnevernsfeltet. Men det er ikke nok.

Og til tross for alle gode fosterforeldre vi har kontakt med, er det fortsatt noen vi ikke har lykkes i å finne det rette hjemmet til ennå.

«Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig». Noen barn i barnevernet har hatt det enda vanskeligere enn andre barnevernsbarn. Barn som har opplevd langvarige traumer, som har en hverdag som har vært og kanskje også fortsatt er preget av overgrep, vold, vanskjøtsel. Barn som har opplevd krig, psykisk og fysisk terror. Barn som traumet sitter dypere hos enn andre.  Barn som har vansker det kreves noe ekstra å hjelpe.

Du som leser dette og som følger RVTS, har gjerne kunnskap, interesse eller erfaring innen traumefeltet. Jeg vil derfor appellere til både hjelperen og fagpersonen i deg. Her er 5 gode grunner til at nettopp du skal ta kontakt og vurdere å åpne hjemmet ditt for et barn med traume, som trenger noe i tillegg til en vanlig familie. Fordi…

1. Du er ikke en vanlig familie. Du har kunnskap om barn som ikke bare kan læres på et grunnkurs for fosterforeldre. Du har gjerne jobbet med barn utsatt for traume, og traumebegrepet er ikke ukjent for deg. Du er en fagperson og du vet hva vi snakker om når vi sier hva barn har behov for. Du vet at jobben ikke er lett, men utfordrende.
2. Du tåler å få en dør smelt i ansiktet, et stygt blikk når du vil gi en klem. Du tåler at matpakken du har smurt havner i bosset eller i bunnen av sekken, at den sykkelen barna aldri fikk, vekker noen traumer når du forsøker å lære 10-åringen å sykle, at barnet kaster i seg mat til det spyr, eller ikke vil røre mat som de forbinder med et overgrep. Du vet at det kanskje først og fremst er viktig å snakke til følelseshjernen fremfor tenkehjernen når lekser skal gjøres. At det ikke nytter å kjefte når 2+2 ikke blir 4.
3. Du synes ikke at en dagtavle er barnslig og hører hjemme i en barnehage. Du vet at for et barn som er vant til å ta kontroll hjemme, også trenger kontroll over hva som skal skje i løpet av en dag. At middagen skal spises til samme tid hver dag, at det ikke bare er å kjøre innom butikken på vei hjem, og droppe middagen i dag om det kom noe annet i veien.
4. Du kan noe om toleransevinduet. Når et barn er mottagelig for kritikk og velmenende ord. Du kan regulere og speile barnet slik at alarmsentralen roer seg ned når naboen har kjeftet og smelt på 7-åringen som ikke forstår at han ikke kan sparke fotball i oppkjørselen.
5. Du vet at det ligger noe mer bak en utfordrende adferd, et følelsesuttrykk som ikke handler om dårlig oppdragelse som bare kan endres over natten. At det tar tid å jobbe målrettet med et traume. Kanskje ser du ikke resultater, men du vet at det ikke er det viktigste for traumatiserte barn. Du vet at det viktigste er at du er der, at du vil barnet godt, og at du vil ta den tiden det tar selv om du ikke får en takk eller «glad i deg» på sengekanten.

Ikke minst: Du er en person som en jente eller en gutt trenger i livet sitt. Du kan gjøre en forskjell.

Hvorfor er det vanskelig å finne fosterforeldre blant våre egne? Vet vi for mye om hva det vil si å gå inn i en skadet relasjon? Vet vi for mye om hva det vil si å jobbe i motstand, eller blir vi selv mettet på relasjon etter at arbeidsdagen er slutt? Det kan hende at det er svaret på noen av utfordringene vi har, og det er det jeg ønsker å undersøke nærmere ved å skrive dette.  Jeg vil likevel at du skal tenke på det.  For det mener jeg at vi skylder de 40 barna som vi i dag ikke har funnet et fosterhjem til.

Jeg håper du vil ta kontakt med meg, eller noen av mine kollegaer i fosterhjemtjenesten på telefon, mail eller at vi sees på et av våre jevnlige informasjonsmøter på hotell Ørnen i Bergen, eller andre steder utenfor Bergen. Ta en tur inn på Fosterhjem.no i dag, for mer informasjon.