Previous slide
Next slide

Aktuelt

Konferansen skal bidra til økt kunnskap i møte med veteranfamilier, med fokus på lokalmiljøets ansvar og innsats.

RVTSene har som oppdrag å bidra til en styrking av kompetanse og samhandling ved psykososial ivaretakelse og støtte av veteraner, og deres familie, for å dempe og forebygge utvikling av langvarige post-traumatiske reaksjoner. Konferansen er et ledd i dette arbeidet.

Målgruppe:

En rekke faggrupper møter veteraner og deres familie gjennom sitt arbeid; kommunale helse- og sosialtjenester, skoler og barnehager, PPT, helsestasjoner, NAV, familievern og 1. – og 2.linje innen psykisk helse.  

Les mer og meld deg på konferansen!

Sted: Scandic Hotell Ørnen, Bergen

Tid: 30. mai, 09.00-16.00

Pris: 200,-

F. v: Mentor Frode Gudvangen, Elisabeth Harnes og Anders Geertsen, psykolog.

Korleis heng ekstremisme og tortur saman? Kva vi gjere for å behandle og hjelpe ein torturoverlevar? Og korleis samhandlar psykiatri og mentorar i eit de-radikaliseringsløp?


Dette var nokre av problemstillingane RVTS Vest sitt mentornettverk mot radikalisering hadde fokus på ved forrige mentornettverkssamling, med både regional og nasjonal deltaking frå rundt 20 kommunar.

Tortur og ekstremisme

– Det har vore lite fokus på tortur i innanfor feltet radikalisering og valdeleg ekstremisme i Noreg, seier Elisabeth Harnes.

– Samtidig er radikaliseringssaker kor tortur er ein del av ein person sine livsbelastningar, ikkje uvanleg. Difor er det viktig å utruste mentorane med innsikt i tortur som fenomen og den potensielle koplinga mot ekstremisme.

Moralsk forargelse (moral outrage) sjåast som ein av fleire sentrale faktorar i radikaliseringsprosesser og er ein reaksjon på ei opplevd krenking (Sageman). Eit døme på dette er torturen som muslimar i Abu Ghraib-fengselet i Irak og i fangeleiren på Guantanamo Bay i Cuba har vore utsatte for, eller regimemotstandarar i Iran.

Mens dei torturerte meg, sa dei: «kva kallar du dette gut, du må ikkje kalle det tortur, eg gjer deg ei teneste fordi jeg rensar deg for synden du har begått. Du blir straffa og for kvart piskeslag eg slår dess større blir paradiset.” Det verste når eg låg der med bind for augene og slått til blods, var hviskinga i øret om at mine foreldre led på grunn av meg.

Tidlegare regimemotstandar fengsla i til saman 4 år, med første opphold som 12- åring.
Bilde av Elisabeth Harnes og Babek Hosami.
Babek Hosami, torturoverlever frå Iran. Jobber til dagen ved Vestland fylkeskommune som seniorrådgiver, integrering og folkehelse, i samtale med Elisabeth Harnes frå RVTS Vest.

Sjelden fanga opp

Tortur er ei oppleving som ikkje forsvinn, sjølv om ein har blitt kartlagt og rehabilitert. I mange av tilfellene forblir gjerne erfaringa i isolasjon, og for mange er det forbunde med sterk skam, tilbakevendande minne og somatiske smerter. Vi veit at hensikten med tortur er å bryte ned personer eller ofte eit heilt folkeslag. Det er dei usynlege sporene som er det mest krevjande å leve vidare med. Samtidig blir sakene sjelden fanga opp av hjelpeapparatet.

Bilde av Valeria MArkova.
Valeria Markova, psykologspesialist ved RVTS Vest, førelas om tortur – fenomenforståelse og behandlingstiltak.

– Tortur, vald og krenkingar på systemnivå eller frå fienden- kan føre til kognitive opninger for valdelige ekstremisme, men det kan også gi næring til eit livskall om kampen frå undertrykking til demokrati, fortel Elisabeth Harnes.

Dette vart belyst i panelsamtalen med torturoverlevar frå Iran. Derfor ligg mykje i rehabiliteringen utover naudsynt helsebehandling om å bygge opp individet igjen med fokus på sjølvverd og integrasjon.

Bilde av Anders Lundesgaard.
Klinisk psykologspesialist, Anders Lundesgaard frå RVTS Nord.

Alliansebygging og samhandling

Alliansebygging og samhandling mellom psykiatri og miljøterapeutisk mentorering i de-radikaliseringsløp var tema for ei dialogsamtale under samlinga.

Klinisk psykologspesialist, Anders Lundesgaard frå RVTS Nord, hadde eit innlegg om psykologisk sårbarhet i radikalisering, som la eit godt fagleg bakteppe for påfølgande dialogsamtale med klinisk psykolog, Anders Geertsen frå BUP Voss og mentor Frode Gudvangen.

Anders og Frode gav eit komplekst og førebiletleg innblikk i korleis alliansebygging og samhandling mellom psykiatri og miljøterapi kan skape ei tryggare behandling for personar som er i ein de-radikaliseringsprosess.

– Om du som psykolog klarar å møte personen gjennom å tenke at det viktigaste for eit menneske er eit anna menneske, kan vi i fellesskap auke vår handlekraft. Utan mentor hadde personen vore åleine i verda utan støtte mellom tidvis krevjande behandlingstimar, sa Anders Geertsen.

Bilde av mentor Frode Gudvangen, Elisabeth Harnes og Anders Geertsen, psykologspesialist.
F. v: Mentor Frode Gudvangen, Elisabeth Harnes og Anders Geertsen, psykologspesialist.

Mennesket bak kamuflasjen

Møtet med menneske som har ekstreme uttrykk, haldningar og sjargongar, kan vere utfordrande for mange terapeutar. Det er ikkje uvanleg at ein klient avbryter behandlinga på grunn av terapeuten sin reaksjon på klienten si framtoning. Når ein høgalarmert klient i tillegg kjem iført militæruniform, kan det utløyse ein varsellampe for mange behandlarar. Men for Anders, som både er psykolog og brannmann, er han vant til å handtere ekstreme situasjonar. For han blir det viktig å komme i kontakt med det sårbare menneske bak kamuflasjen. Kva treng denne personen? Ofte handlar det om grunnleggande behov, som å kunne sove etter endelause netter prega av flashbacks.

I dette samarbeidet var det viktig å kople på mentor både før og etter behandlingstimane. Ikkje berre for å sikre oppmøte, men også for å unngå isolasjon og einsemd. Dette kunne innebere ein spasertur, å nyte eit måltid saman eller berre å sitte saman i bilen og prate. Målet i deira samarbeid var å sikre at pasient ikkje var alene med noko som kunne blitt farleg i isolasjon, samtidig som dei skapte eit fellesskap som kunne handtere det vanskelege.

Som hjelpere møter vi mennesker som bærer på sterke historier, og vi kan oppleve situasjoner som gjør særlig inntrykk. Hva skjer i oss da? 

Tekst: Jorunn Helle 


Å høre sterke historier med grufulle beskrivelser kan være overveldende. Noen ganger hører vi detaljer fra tortur eller overgrep. Dette kan skape kraftige følelsesmessige reaksjoner hos oss.  Andre ganger utsettes vi for svært ubehagelige situasjoner. Vi kan være vitne til utagering, oppleve utskjelling eller være vitne til selvskading eller selvmordsforsøk.  

Jorunn Helle, psykologspesialist, RVTS Vest.

Behov for å dele 

En vanlig reaksjon er å finne vår nærmeste kollega eller å «øse ut av oss» i lunsjen, uten å spare på detaljene. Ofte gjør vi dette uten å tenke på om det passer, eller hvordan det virker på kollegaene våre. Dette kalles sliming. Sliming beskriver hvordan vi overvelder hverandre ved å dele for mange detaljer for fort, samtidig som mottaker av historien er uforberedt.

Dette er naturlig, og handler ikke om at vi er uprofesjonelle eller burde tåle det bedre. Vi trenger å kunne dele, og bør ha mulighet til det, men det er ikke nødvendig å dele de verste detaljene. Det finnes bedre metoder.

«Low Impact Disclosure» 

En metode for dette kalles Low Impact Disclosure (deling med lav effekt) og inneholder fire trinn. 

  1. Først må du bli klar over i hvilke situasjoner og med hvilket detaljnivå du deler historier. Er det nødvendig med alle detaljene? 
  1. Deretter advarer du den du vil dele med. Fortell at du har noe vanskelig eller traumatisk du har behov for å dele. 
  1. Be om tillatelse. Spør om lov til å dele, og om det passer nå. Da gir du den andre mulighet til å sette grenser. 
  1. bestemmer du deg for hvor mye du skal dele. Det er ikke nødvendig å dele de verste detaljene for at det skal være til hjelp for deg. Fortell i overskrift hva du har hørt eller opplevd. Ha fokus på tankene og de følelsesmessige reaksjonene det har skapt i deg. På den måten får du hjelp til å sortere og bearbeide sterke inntrykk. Samtidig ivaretar du kollegaene dine og unngår å skape de samme sterke reaksjonene hos dem. 

Det er viktig å ha et godt arbeidsmiljø som ivaretar den enkelte og gir rom for å kunne dele sterke inntrykk, men det er også viktig å lage gode rammer for dette. Har en det, vil det kunne bidra til å forebygge både sekundærtraumatisering og utbrenthet

Relevant:

Hjelp til hjelperen – ressursside for ledere og hjelpere som opplever stress, utbrenthet og fatigue på sin arbeidsplass. 

“Betydningen av psykisk helse for forebyggingsapparatets forståelse og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme”

Den 13. februar lanserte NKVTS rapporten «Betydningen av psykisk helse for forebyggingsapparatets forståelse og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme». Her stilles bl.a. annet spørsmål om hvilken rolle forståelse av psykisk helse spiller i forebyggingsarbeidet.


Les rapporten her: https://www.nkvts.no/content/uploads/2024/02/NKVTS_Rapport_2-24-Betydningen-av-psykisk-helse-radikalisering-ekstremisme.pdf

I Fredagsfokus belyser vi innholdet i rapporten og tar diskusjonen videre. Hva er voldelig ekstremisme? Hvordan skille mellom psykiske helseproblemer og ideologiske- og politiske overbevisninger? Hvilke tiltak finnes i hjelpeapparatet og hvordan rigger vi oss best mulig for å møte utfordringene i fremtiden?


Vi ser frem til en viktig og spennende prat!

I panelet:
Steinar Hvål, psykologspesialist
Mette Garmannslund, psykologspesialist
Espen Rutle Johansson, områdeleiar for Barn og unge
Elisabeth Harnes, spesialkonsulent

LEVE Hordaland, LEVE Sogn og Fjordane og RVTS Vest arrangerer dagskonferansen “Ka é det du sier?” om holdninger til selvmord.

Holdninger til selvmord

Våre holdninger styrer hva vi ser og overser, og hvordan vi møter andre mennesker. Holdningen til selvmord og etterlatte kan også variere mellom kulturer, generasjoner og individer. Den kan gi mulighet for vekst, men også stengsler for åpenhet og ærlighet. Vår holdning til andre menneskers utfordringer kan redde liv.

Vi ønsker velkommen til en dagskonferanse med fokus på hvordan holdninger påvirker relasjonen mellom mennesker.

Praktisk

Dato: 22. mai 2024/ kl. 09.00 -16.15
Sted: Radisson SAS Bryggen / digital deltagelse
Arrangører: LEVE Hordaland og RVTS Vest

Konferansen arrangeres både fysisk og digitalt.

Se forelesere, program og meld deg på!

På bilete: Styringsgruppe for nettverket, beståande av kompetansemiljø, statsforvaltar samt kommunalsjefar og kommunerepresentar.

Nyleg var det samling i nettverk for førebygging av vald og overgrep.

Over 100 deltakarar frå 26 vestlandskommunar, kompetansemiljø og Statsforvaltar har hatt fokus på erfaringsdeling, refleksjon og planar knytta til førebygging og tidleg innsats.

– Nettverket sitt hovudmål er å styrke kommunane sitt arbeid med å sikre at barn og unge ikkje opplever vald og overgrep. Då må tilsette ha naudsynt kompetanse til å sjå, snakke med og handle når dei er bekymra. Vi satsar og på at nettverket bidrar til meir systematikk i implementering, opplæring og vedlikehald av naudsynt kompetanse, seier Bente Cecilie Foss (Statsforvaltar Vestland).

Bilde av Bente Cecilie fra Statsforvalteren.

Alt det jeg er

Samlinga starta med filmen Alt det jeg er, av regissør Tone Grøttjord-Glenne, der vi følger Emilie som var utsett for seksuelle overgrep i oppveksten. Tone Grøttjord-Glenne snakka både om prosessen med å laga filmen, men og korleis filmen vert nytta inn i Kunnskapsreiser. Alt det jeg er har laga ulike kunnskapsreiser knytt til dokumentaren, blant anna for NAV som svært mange NAV-kontor har gjennomført.

Ingfrid Vaksdal Brattabø frå Tannhelsetjenestens kompetansesenter viste fram korleis den digitale kunnskapsreisa for tannhelsepersonell vert nytta. Det vert forska på resultat av opplæringa og preliminære resultat finn at dei tannklinikkane som har gjennomført Kunnskapsreisa, jamt over rapporterer om auka kunnskap om vald og overgrep, samt meir tryggleik i samtalar med barn og unge. I tillegg vert det sendt fleire bekymringsmeldingar frå tannklinikkar som har gjennomført opplæringa i forhold til dei som enno ikkje har fått opplæringa.

Bilde av Jill og Jannicke.
F.v: Jill Bru Johansen og Jannicke Sandvik, barnevernleiar Sørfjorden barnevernstjeneste.

Jill Bru Johansen, einingsleiar for skule og PPT i Vaksdal kommune fortel at Vaksdal er ein “Alt det jeg er-kommune” og starta opp med Kunnskapsreiser i år.

– Barn og unge er avhengige av vaksne som er modige og trygge, og som kommune må vi satse på kunnskap og kompetanse både til barn, unge, foreldre og ikkje minst tilsette, seier ho. Vi gler oss til å høyre meir om deira erfaringar etter kvart.

I si førelesning hadde Bjørn Brunborg frå RKBU Vest vekt på tiltak som kan rettleie og støtte foreldre, som tross alt der den aller viktigaste ressursen for barn og unge.

Systematisk arbeid mot vald i nære relasjonar

Bilde av Birthe Blokhus.
Birthe Blokhus.

I Stord kommune har dei jobba systematisk med handlingsplan mot vald i nære relasjonar, kunnskap til barn og unge og tryggleik for tilsette.

Einingsleiar førebyggande tenester, Birthe Blokhus, delte erfaringar frå arbeidet og viste til støtteverktøyet valdsfri.no, som kommunane Fitjar, Bømlo og Stord nyttar til samtalar om temaet, internt i tenestene og i kontakt med familiar. Ressursen fins på 14 ulike språk.

Randi Mossefinn frå RVTS Vest trakk fram barn og unges stemmer i gjennomgang av to viktige handlingsplanar; Opptrappingsplan psykisk helse og Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og unge og vold i nærer relasjonar.

Samlinga vart avrunda med gruppearbeid og refleksjon på tvers av kommunane. Det kom fleire gode refleksjonar etter gruppearbeidet, som både viser kompleksiteten i arbeidet, betydninga av å snakke saman, dele erfaringar og verte inspirert.

– Vi oppsummerer samlinga med at kunnskap og kompetanse er viktig, og naudsynt for at vi har MOT nok til å sjå og ikkje minst MOT nok til å handle! Tusen takk for ei strålande samling! seier Linda Kvalvik, som er kontaktperson for nettverket. – Vi tek også sikte på å få etablert ei ressursgruppe i løpet av året. Her vonar vi at relevante fagmiljø og brukarorganisasjonar vært med!

Kontakt Linda Kvalvik, dersom du er interessert i å vite meir om nettverket.

Relevant: